REISE TIL: POLIGNANO A MARE, ITALIA
Greit, jeg innrømmer det. Tittelen var unødvendig slem. Polignano a Mare er vakker, ja beint ut spektakulær der den klamrer seg fast på toppen av loddrette klipper over Adriaterhavet.
Greia er byen noen mil sørøst for Bari er svært klar over det. Og det samme er hele horden av turister som finner veien til Italias hæl.
En av verdens seks mest blendende restauranter i verden (ifølge National Geographic), Grotta Palazzese, brer de hvite dukene sine inne i en grotte i klippeveggen under byen. Prisen er deretter: Billigste menyvalg, kaviar, koster 1400 kroner.
Polignanos magnet
Byens virkelige claim to fame er likevel stranda Lama Monachile. Den ser nesten KI-generert ut, så skapt er den for Instagram: En gyllen trakt av gyllen sand mellom forrevne klipper, og med en mur av hvitkalkede hus over stupene i sør.
Den var umulig å ikke finne. En flokk av turister stimet sammen på gangbroa Ponte Borbonico bak stranda, alle med ett mål for øyet: Å forevige den og dele skrytebildet. En stor, hvit sky dekket sola uten at horden nede på stranda lot til å bry seg. Her var hensikten ikke egentlig å bade, men å krysse av på feriens sjekkliste: Bade på Lama Monachile: Check!
Les mer om vår ferie i Puglia og få bedre reisetips!
Og inn i gamlebyen
Vrimmelen fortsatte da vi steg under Arco Marchesale og inn i gamlebyen. Ikke noe annet sted i Puglia hørte jeg så mange andre snakke norsk som i Polignano a Mare. En strøm av mennesker ledet vei til utsiktsterrassen ved Bastione di Santo Stefano, høyt over småbåtene som duvet i bølgene nedenfor klippene.
Et par smågater og hjørner senere hadde folkevandringen ført oss til en enda mer spektakulær utsiktspost, Belvedere su Lama Monachile. Så snart mange nok bakhoder hadde flyttet seg, fikk vi nok et fantastisk skue mot den ikoniske bystranda.
Skjønnheten ga likevel bare en dempet glede. For hvor mange turister tåler en liten kystby egentlig før den blir en turistfelle?
Vakre Polignano a Mare
Det hadde selvfølgelig ikke behøvd å være så ille. Hadde vi kommet dit på samme årstid som mitt første besøk i Puglia – i mars måned – og ikke i høstferien, ville Polignano a Mare trolig ha vært som en vakker drøm.
Kanskje hadde vi også tilgitt trengselen rundt Piazza Vittorio Emanuele II hvis vi hadde overnattet i byen, i stedet for å besøke den på dagstur som «alle andre».
For det er ingen tvil. Byen er vakker, med en hvitkalket stripe av hus som stiger opp fra klippene, og på innsiden et sandfarget nett av gamle hus og smale gater.
En gang har den vært akkurat som alle de andre byene langs Puglia-kysten: «Blendende hvite» og «på bredden av det blåeste hav», som H. V. Morton skrev i 1969.
Eller som byen er beskrevet i den norske oversettelsen av Reiseguide Italia» fra 1992: «Polignano a Mare er en vakker, gammel by med smale smug og trapper som gjør nytte som gater. I det gamle kvarteret ligger sognekirken viet til jomfru Maria. Selv om den er i romansk stil, ble den påbygd i renessansen. Spør om å få se maleriet av den venetianske kunstneren Vivarini …»
Les om flere reisemål i Sør-Italia!
Utseendet kan bedra
Ingen av forfatterne la imidlertid særlig vekt på byen som i dag støtt og stadig kalles Puglias vakreste. Men trolig var de mer begeistret enn meg, som forlot byen så fort som mulig etter at vi hadde spist vår gelato fra en av de utallige gelateria-ene ved Piazza Giuseppe Verdi mellom Arco Marchesale og Ponte Borbonico.
For som bloggeren Travelling Pantaloni skrev for åtte år siden: Utseendet kan bedra.
Og heldigvis er Monopoli noen mil lenger sør like vakker – og mye hyggeligere.
Les om flere reisemål i Puglia!