REISE TIL: GEORGIAN MILITARY HIGHWAY, GEORGIA
«En av de vakreste fjellveiene i verden,» skrev guideboka Baedeker om Georgian Military Highway i 1914.
Naturen rundt den georgiske fjellovergangen har ikke tapt seg siden. Derimot har både veidekket og reisemåten forbedret seg kraftig siden Société française des transports automobiles du Caucase tilbød motorisert transport langs veien i tida før både verdenskriger, Sovjetunionen og masseturisme.
Bratte bakker…
Det var altså ingen hvilken som helst vei broder’n og jeg reiste langs da vi dro til Stepantsminda (Kazbegi) for å gå våre fjellturer i Kaukasus.
De første milene nordover fra Tbilisi gikk den gamle ferdselsåra gjennom et bakkete åslandskap, hvor Ananuri-borgen var et ensomt høydepunkt. Etter Kvesheti begynte stigningene. Vi skulle tross alt passere vannskillet i Kaukasus, og da må det bakker til.
Jvari-passet er riktignok ikke så høyt, «bare» 2379 meter over havet. Og den «milde» passasjen har gjort ruta kjent helt siden antikken, da både Plinius den eldre og Strabon nevnte den, ifølge Wikipedia.
Men stigningene var likevel bratte nok til at Baedeker mente at du trengte fire til seks hester for å komme deg opp.
…og en hissigpropp
Gjennom krappe svinger sikksakket vi oss opp til alpinanleggene i Gudauri. I samme slengen ble veien dårligere. Sikkert ikke like dårlig som da den ble anlagt i 1811–64, men tilstrekkelig. I hvert fall når vi satt i baksetet til en sjåfør som allerede i lavlandet hadde demonstrert upåklagelig kaukasisk temperament:
Hver gang en saueflokk fylte veien med sitt ullteppe, hadde han tutet, plystret og ruset før han på spinnende dekk jog gjennom de bjelleklingende havene av dyr.
Og nå var det ikke ull og bein som truet bilen. Det var naturen selv. For hver sving forsvant dalbunnen lenger og lenger ned, helt til den var altfor langt nede til å nøre noe annet håp enn det vi selv måtte ha til evig frelse hvis sjåføren feilberegnet svingen. Og autovernet var i beste fall sporadisk.
Et slitt vennskap
Belønningen var utsikten, både nedover dalsidene som ble brunere og brunere jo høyere de strakk seg, og opp, der Kazbek-fjellet lyste som en isdekt pyramide.
Ved det russisk-georgiske vennskapsmonumentet fikk vi til og med nyte naturen stående, uten bilvinduer og dødsangst i veien for opplevelsen. Selve monumentet, en dekorert halvsirkel av betong som balanserte på kanten av et stup, var like slitt som vennskapet det feiret. Men dog. Fjellene og dalene. Snøen og engene, hvor smeltebekkene tegnet grå v-er i gresset. Det var en opplevelse.
I Jvari-passet ble veidekket hullete som en gjeterbukse. En velling av sølepytter og grå isflak av asfalt tok over. Aller verst var det i skredgalleriene. De var mørke og humpete, med vannsøyler som sto ut fra rør i veggene og spylte skittent smeltevann over biltaket.
Men rundt hver sving dukket nye panoramaer av fjellsider og kritthvite topper opp og mildnet angsten og bilsyken.
Kaukasus’ grønne daler
På nordsida av passet kom fargene tilbake. Gjetere red igjen foran store saueflokker, en av dem i vill galopp foran bilen. Landsbyene Kanobi og Goristsikhe passerte som bølgeblikkgrå snøfonner til venstre. Og så var vi i Stepantsminda.
Les om fjellturer fra Stepantsminda her!
Ei heller den var noen skjønnhet. Men vi var framme.
På tre og en halv time – inkludert et sightseeingstopp i kirka Ananuri – hadde vi forflyttet oss fra Tbilisis sivilisasjon til det indre Kaukasus. Og det beste, og verste, var at vi skulle samme vei tilbake om noen dager.
(Hvis du ønsker å reise videre til Russland, er opplevelsen beskrevet på Caravanistan.)
Les alle mine innlegg om Georgia her!
