REISE TIL: NAPOLI, ITALIA
Husker du barndommens julekrybber i papp, eller med plastfigurer i en spinkel ramme? I Italia drar de julas form for dukkehus et langt skritt lenger. På Petersplassen i Roma lager de den sågar med figurer i full størrelse.
For virkelig å se julekrybbas fulle potensial, er det likevel til Napoli du skal reise.
Julekrybbe-museet
Der har de til og med viet dem et museum, i det tidligere karteuserklosteret Certosa di San Martino.
Der er juleevangeliet forvandlet til dukkeuniverser så livaktige at du nærmest kjenner eimen av halm og esel kile i neseborene. Eller drømmer deg bort i de mest besynderlige scener.
Napolitanske julekrybber, presepi, er nemlig en mangslungen sjanger, hvor stallen i Betlehem bare er et av mange motiver. I Dukkeevangeliet kan krybbemakerne like gjerne la fantasien fly langt av sted langs veien De tre konger reiste på vei til Betlehem, til tavernaer hvor stekefettet flyter og musikantene spiller til dans, til gjeterhuler og pizzaovner, til borgerfruer og bondetamper.
Det er en tolkning av julas fortelling som liksom bare Napoli kunne kommet unna med: Full av paradokser og ved første øyekast nærmest uforståelig.
Lang tradisjon i Napoli
Den første kjente julekrybba i Napoli ble satt opp allerede i 1021, ni år før Olav den Hellige falt på Stiklestad. I starten var det «bare» figurer, men i 1507 ble figurene for første gang satt inn i en scene, en grotte av ekte stein som ifølge italiensk Wikipedia kan ha blitt fraktet hele veien fra Palestina.
Utover 1600-tallet våknet selve magien: Jesubarnet, Maria, Josef og de tre vise mennene fikk selskap av dverger, kvinner med struma, bønder og kroverter.
Julekrybbene ble en helt særegen, napolitansk kunstform, og en naturlig del av julefeiringen.
Bak glassmontre i det gamle klosteret er noen av de beste eksemplene utstilt. Der var borgeren i silkevest og sko med sølvspenner, og gjeteren med solsvidd hud, knebukser og hampjakke.
Il Presepe di Cucinello
Og i det gamle klosterkjøkkenet står Il Presepe di Cucinello, et himmelstrebende kunstverk der hundrevis av figurer er satt inn i et vanvittig landskap av tre, kork, pappmasjé og terrakotta. For meg drev assosiasjonene til Flåklypa, med så mange små historier inne i glassmonteren at julekrybba var som en hel Ivo Caprino-film alene.
Selve stallen var satt til en tempelruin, i tavernaen spilte tre viggianesi-musikere fra Basilicata, og vertshuset var ikke bare fullt, gjestene satt sågar og spilte kort.
Hadde ikke Tone og jeg blitt sultne, kunne jeg ha stått og glant inn i den underlige dukkeverdenen hele dagen.
Dagens julekrybber
Napoli er Napoli, så selvfølgelig er ikke julekrybbene bare historie. Byen har faktisk en hel liten gate hvor små verksteder den dag i dag produserer nye kunstverk – av og til i seriøst store opplag – til dagens juledekorasjoner.
Den heter Via San Gregorio Armano, og er noe av det nærmeste du kommer et obligatorisk stopp på sightseeing-runden i Napolis sentrum.
På denne turen til Sør-Italia kom vi dit litt for nær stengetid, men da jeg besøkte byen for VG for noen år siden, dro jeg dit rett før lunsj. Og innerst i en av de overfylte butikkene så jeg henne, Anna de Forza, og håndmalte 500 knøttsmå Jomfru Maria-figurer i terrakotta.
Det gikk så fort at det kunne minne om Julenissens verksted i Disneys tegneversjon, men nei. På penselen var det hvitfarge til Marias skaut. Hudfargen, det blå skjørtet og den rosa overdelen var allerede ferdigmalt.
Og hvis du går innom på rett tidspunkt, så sitter hun der sikkert og maler ennå. For 500 julekrybbemariaer? Med italienske julefeiringer, for ikke å snakke om napolitanske, blir de utsolgt fort. Så da må hun lage nye.
Og først kan du besøke Certosa di San Martino for å hente litt inspirasjon.
God jul!
Lik Det vonde liv på Facebook!
