REISE TIL: KRAKÓW, POLEN
Auschwitz ligger like utenfor Kraków. Oskar Schindlers emaljefabrikk – den fra «Schindlers liste» ligger en grei gåtur sørøst for gamlebyen du finner på postkortene.
Polens gamle hovedstad har med andre ord mye mer ved seg enn bare utseendet. En storbyferie her kan – og bør – også være en historieleksjon i menneskelig ondskap og hvordan vi selv kan velge å yte litt motstand hvis barbariet igjen skulle bli bestialsk.
Schindler-museet virker på kroppen som om Steven Spielberg selv skulle ha regissert det. Det byr på bomber og maskingeværild, og bilder og filmer og skriftlige vitnesbyrd så sterke at du kjenner gråten presse på der innefra.
Apotekerhelten i Kraków
Den sterkeste Kraków-opplevelsen for meg var likevel et langt mer lavmælt museum, et lite minneskrin av gamle kort sammenlignet med storebrormuseets Holocaust i widescreen-opplevelse.
Apteka Pod Orłem-museet ligger i huset der Tadeusz Pankiewicz gjorde hva kan kunne for å redde byens jøder.
Mens Oscar Schindler har gått inn i allmennkunnskapen, er navnet Tadeusz Pankiewicz som svaret på TP-spørsmålet som ingen har nubbsjans på.
Det føltes urettferdig. Mens Schindler i begynnelsen av krigen må sies å ha vært en krigsprofitør, og i starten trolig tenkte mer på billig arbeidskraft enn barmhjertighet da han fikk jødiske slavearbeidere til å jobbe i fabrikken sin, virket Pankiewicz’ barmhjertighet å ha vært dypere festet.
Tadeusz Pankiewicz var den polske apotekeren som nektet å flytte da bydelen Podgorcé ble Krakóws ghetto 21. mars 1941.
Mens bydelens tre andre polske apotekere kom seg ut, valgte han i stedet å bestikke tyskerne for å bli. Slik ble han e 15.000 ghetto-jødenes apoteker, og en av nazitidas mest diskrete sabotører.
Pankiewicz skrev ut sovemedisiner til foreldre så de kunne smugle småbarna sine ut i kofferter, eller for å få dem til å være stille under Gestapos razziaer, og solgte hårfargemidler for å gi jøder som skulle flykte, et nazivennlig, arisk utseende.
Sammen med sine tre ansatte, Irena Drozdzikowska, Helena Krywaniuk og Aurelia Danek, smuglet han også både mat og informasjon inn til ghettoens fanger.
En gang skal han ha gjemt en jødisk kvinne under disken for å redde henne fra Gestapos klør.
Les også om gamlebyen i Warszawa!
Apoteket som museum
Selv om også hans historie har nok cliffhangere til å klistre deg fast i kinosetet – han måtte også slite hardt for å overbevise tyskerne om at han ikke selv var jøde da også han ble mønstret opp på Zgody-plassen for deportering – var selve museet like lavmælt som bare en apoteker med vannkjemmet hår kan være.
På overflaten var det nesten ingenting. Bare et gammelt apotekinteriør med skuffer og hyller og skap, pulter og dører.
Først når jeg åpnet skuffene, kom historien til syne. Som ripete svarthvitt-portretter og korte historier om mennesket på bildene.
Det var som et enormt puslespill over ghettoens historie, og over menneskelig styrke og svakhet. I brokker kunne du lese om barn og voksne, om motstandsmenn og medløpere, og hva som skjedde med dem.
Kraków-gjettoens skjeble
Det kunne ikke bli særlig oppløftende. Selv om Pankiewicz har fått æren for å redde flerfoldige mennesker gjennom sin stillferdige rettferdighet, var det som å legge ut håndklær mot syndefloden.
Da krigen tok slutt, var kun 10 000 av Krakóws 68.000 jøder fortsatt i live. Men de to Holocaust-museene beviser at selv om du ikke kan redde alle, kan og bør du gjøre ditt for i det minste forsøke å redde noen.
Både Oskar Schindler og Tadeusz Pankiewicz ble beæret med den jødiske æresbevisningen Righteous Among Nations.
Lik Det vonde liv på Facebook!
