REISE TIL: GUDBRANDSDALEN, NORGE

Det lå gummilarver etter bildekkene mine første gang jeg la merke til tunet til Alfred Letrud. En hel plen full av krimskrams, mellom tørrflassede vegger, hva kunne det være?

En kjapp vendereis senere sto jeg selv på det tunet. Og ut av døra kom Alfred.

Han lot meg få kikke. Det var som en reise til barndommen. Langs veggene sto Skilom- og Splitkein-ski som var moderne omtrent da Ivar Formo vant VM, og på bord og i hyller og slengt utover gresset lå kassettspillere, stekepanner, barnetermoser og kakebokser. På veggen hang skjøteledninger kveilet, og en spiker bar en gjærsag like rustfarget som portvin.

Alt sammen var brukt, og alt sammen var til salgs.

– Det er skrot, sa Alfred, og han gjorde det med trykk.

– Det er mykje som liker å sjå skrot, og det er ingen stann det er like mye av det som her, fortsatte han.

Det var lett å tro. Derfor ble vi gående rundt sammen, Alfred med kaffekopp og skjegg som en profet, og jeg milvill etter å ha kjørt helt fra Nordkapp.

– Da lyt du ha en dram, mente Alfred da jeg fortalte ham om reiseruta.

– Jo, men jeg kjører jo.

– Det var synd, svarte han og tok seg en støyt for helsa.

Og så kjørte jeg videre.

Maskoten fra dalen

Noen år senere støtte jeg på ham igjen, den årbitte skrothandleren, treknyteren og Norges Herligste-deltakeren der langt oppi Gudbrandsdalen. I Cloud Media hadde han nemlig, av en eller annen grunn, blitt en slags maskot. Han prydet vimpler og Facebook-profil, og firmaets overdimensjonerte skriveblokker.

Så da husfotografen Gry og jeg for en drøyuke siden plutselig kom i snakk om Alfred – hun og samboeren pleide å stoppe innom der hver gang de kjørte til Trondheim – begynte jeg for alvor å tenke på ham, den gråskjeggede fargeklatten langs E6.

Hvor var han blitt av?

Svaret kom med et sukk i magen: Originalen og skraphandleren, snålingen som påsto at huset var så fullt av ting at han måtte sove stående, døde i desember.

Når det er for sent

Dett var dett, altså. Alfred ble spurt av lokalavisa Gudbrandsdølen Dagningen i 2008, om hva han trodde ville skje med alt skrotet når han en gang ble borte.

– Neeeeeei, det veit kje. Men ha du sett denna? svarte Letrud, og kom med en hodeskalle av et eller annet dyr. Hva det var, visste han ikke selv heller, men trolig en bjørn eller ulv.

Reisefolk elsker å snakke om stedene du må se før det er for sent – som om land og steder bare forsvinner. Men her var det et sted som har gjort nettopp det. Skrotnissen Alfred i Gudbrandsdalen. Visket ut til støv.

Mer borte enn Syria, Afghanistan og Mali.

Det ble en slags påminnelse. Om at steder kan endre seg, som Fidel Castros Cuba eller diktaturtidas Myanmar da folk måtte ringe fra telefonutleiere med bord på fortauet.

Men bare menneskene du kan møte, blir virkelig borte. Det er 7,5 milliarder av dem i verden. Alle har sin historie, men du kan ikke høre alle. Så det viktigste du kan gjøre, er å ta deg tid til de menneskene du virkelig bryr deg om, slik at i det minste deres liv og fortellinger brenner seg inn i deg. Resten kan du vente med. Og hvis du skulle gå glipp av dem, får du dra ut på leting etter noen andre.

Lik Det vonde liv på Facebook!