REISE TIL: MARRAKECH, MAROKKO
Å leie bil i Marokko er en lek. Å utforske landet med bil likeså. Men så var det kjøreturen fra flyplassen og til motsatt side av Marrakech, da. Her er mine notater, ordrett nedskrevet fra notatboka:
Jeg kjørte ut fra flyplassen med full mage og lett sinn. Trafikken var grei, veien var rett. Av og til skar likevel en moped inn fra sida, noen ganger skjøt de forbi akkurat idet jeg skulle passere en eselkjerre. Og litt etter litt ble veibanen fylt opp.
Ved Jardins de Gueliz ble jeg var det: mitt første grå hår. Jeg fulgte skiltingen mot Autre directions og voktet flankene som en soldat. Jeg kom til et skilt der det sto Djemaa el-Fna til høyre. Autre directions var rett fram. Dit skulle også mange andre, mens en bil på min venstre side skulle til «La Place», som byens smeltedigel av turister og fastboende, sjarlataner og selgere også kalles.
Klikk her for å lese en mer nyttig beskrivelse av bilferie i Marokko!
Jeg merket at tynne streker tegnet seg i pannen. Motorduren var den samme. Tutingen også. Jeg forsøkte å støte mot rattstammen selv, men min tute var stum. Jeg fikk ikke bli med i koret, jeg hadde ingen stemme. Uten språk fortsatte jeg min ferd mot de andre retningene. Innimellom forsøkte jeg å finne det marokkanske hornet til en Dacia Logan 1,4.
For det meste hadde jeg nok med å holde vakt. Farene kom fra akter og styrbord og babord. De dukket rett forfra uten forvarsel. Og jeg hugg i bremsen, ga gass, svingte unna og bannet inni meg.
Jeg merket at håret i tinningen trakk seg bakover, pannen ble større, flere hår hadde grånet, og i neste avkjøring mot Djemaa el-Fna innså jeg at både munnvikene og øyekrokene liksom hadde snurpet seg sammen.
Mopeder fortsatte å passere syklister, lastebiler fortsatte å være som trafikkøyer som alle andre styrte rundt uten tegn til engang å lete etter bremsene.
Les også mitt innlegg om gamlebyen i Marrakech!
Da jeg så det første skiltet mot Ouarzazate, hadde nesten alt håret mistet fargen. Og ennå var jeg langt fra ferdig med Marrakech – de strekker seg vidt, byene i ørkenen.
Hårstråene falt som fjær fra issen mens jeg voktet min ferd. Da en rundkjøring kunngjorde det andre skiltet mot Ouarzazate, var hele ansiktshuden blitt slapp, det lå skrukkete poser under øynene, og idet nok en sandfarget taxi smøg seg forbi på inner’n, kun et støt mot min bremsepedal unna en langt voldsommere støy enn den uunngåelige utblåsningen som hornet hans utgjøt, tok jeg meg til pannen. De tynne strekene var blitt til dype furer der svetten samlet seg.
Jeg følte meg lut i ryggen, lett skjelven, nærmest ustø til beins. Korttidshukommelsen var nesten borte, men duellene mellom Gro og Kåre, de husket jeg. Gro og Kåre? Jeg hadde da ikke tenkt på dem på årevis?
Jeg pustet tungt, men strakk meg lettet ut da jeg fikk se de første palmene.
Veien hadde smalnet, langs sidene var det ikke lenger hus men jorder. Jeg rettet meg opp i setet og la inn femtegiret. Foran meg lå Atlasfjellene sebrastripet av snø og stein. Eventyret kunne begynne.
Og lik Det vonde liv på Facebook!
PS! Jeg fikk ikke akkurat fotografert der jeg satt og svettet bak rattet. Bildet er derfra hentet fra Flickr-kontoen til Anna & Michal, med rettigheter til gjenbruk.