REISE TIL: VOLCANOES NATIONAL PARK, RWANDA

Vi sto ved kanten av jungelen da Francis Ndagijimana holdt siste briefing. Den handlet om hva vi kunne og ikke kunne gjøre når vi skulle treffe fjellgorillaene.

– Snakk med lav stemme. Ikke spis, drikk eller røyk. Hvis du må nyse, så snu deg vekk. Dere kan se dem i øynene og smile, det er ikke noe problem. Ikke ta på dem. Gorillaene kjenner ikke reglene. De kan komme til å ta på dere. Derfor må vi rygge. Og holde avstand, formanet han.

Han nikket til parkvokter Jean Marie Vlanney. Så gikk vi inn i den grønne veggen av løv, bregner og lianer.

Gorillasafari og turisme

Jean Marie hadde gevær i tilfelle en bøffel angrep oss, Emanuel Ntamukunzi machete for å hogge vei; sammen dannet de fortroppen mens vi la menneskeverden med trehus og åkre under oss.

Fjellgorillaene lever – som navnet antyder – i fjellene, i to uveisomme villmarker i grensestrøkene mellom Rwanda, Uganda og Den demokratiske republikken Kongo.

Til sammen teller de ifølge WWF rundt 880 dyr. Det betyr at antallet øker, men ikke mer enn at arten fortsatt regnes som kritisk truet av IUCN. Og fortsatt må voktere beskytte dem mot krypskyttere, samtidig som de sørger for veterinærhjelp hvis det trengs.

Kjempeapene har nemlig blitt big business; og regnes av blant andre meg som en av de aller opplevelsene i Afrika. I Rwandas Volcanoes National Park betaler 80 turister 750 dollar for én time sammen med dem, hver dag. Og gorillaene har blitt landets fremste turistattraksjon.

Et godt råd for egen sikkerhet

Tre parkvoktere hadde vært ute siden morgenen for å spore opp «vår» gruppe, Omobano. Med walkie talkie dirigerte de oss gjennom villniset til vi fikk beskjed om å stoppe.

Vi var fremme ved gorillaene.

Det braste i skogen. En elefant vilte være billig i glassmagasinet i forhold til disse svarte pelsballene. To ungdommer lekesloss, det knakk i greiner idet en ape ble for tung for greina og deiset gjennom løvverket. Hele tiden satt sølvryggen – den mannlige kjempen på opptil 200 kilo som leder gruppen – og passet på.

Jungelen duftet av selleri og sevje.

Emanuel hugde en trasé med macheten. Francis ga signal til at vi skulle følge etter.

Brenneslen sved, tistler og piggete blader stakk, det minnet om nok et punkt i guiden Francis’ turregler:

Selv om du får vondt, må du ikke skrike. Da kan gorillaene tro at du angriper.

Så vi led i stillhet, også da Francis beordret oss bakover og bakover betød rett inn i tistelkrattet.

Men hvorfor vil folk se gorillaer?

Det er ikke fordi apene er farlige. Uansett hvor mye vi måtte forbinde dem med King Kong, er de i utgangspunktet ikke aggressive, og gruppene som turistene besøker har blitt vennet til mennesker.

Det er smittefaren parkvokterne er bekymret for.

Frykten for sykdommer gjorde at gorillaenes fremste ambassadør, Dian Fossey, var sterkt motstander av turisme helt til hun ble myrdet i 1985.

Tilhengerne av turisme mener derimot at inntektene den gir er gorillaenes beste beskyttelse. Det betyr ikke at alle skjønner hva som lokker.

– En del forstår ikke hva turistene skal se dem for. De sier: “Hvorfor kan de ikke heller se geita jeg har i bakhagen?” sa en av veteranene i bransjen, Greg Bakunzi, som har drevet Amahoro Tours siden 1999, til meg.

Det selskapet er et godt tips hvis du vil gjøre alvor av drømmen om å dra på gorillasafari. Nasjonalparkkontoret i Kigali er nemlig kjent for ikke å svare på e-post. Da er det greit at Amahoro Tours ordner tillatelse for deg mot et lite mellomlegg.

Nærkontakt med en gorilla

I vår gruppe angret ingen valget. Vi fikk stå inntil tre-fire meter fra kjempeapene og studere dem, uten at det lot til å affisere dem.

To av oss kom enda nærmere. Og jeg var en av dem.

En halvvoksen hann et sted inne i jungelen dunket seg på brystet, så satte han ut på glennen der vi sto og brakk 90 grader av mot venstre, rett mot der amerikaneren Samuel og jeg sto.

– Fort, kom dere unna, bjeffet Francis, jeg smatt bak en diger trestamme men dit kom ikke Samuel seg. Ikke i det hele tatt. Men det endte med et lite klaps, så var gorillaen igjen i smittesikkerhet.

– Den var bare leken, konstaterte Samuel etterpå, da han i et kort minutt var midtpunktet i åttemannsgruppen. Så vendte vi tilbake til gorillaene.

Amerikanere kan vi se hvor som helst. Ingen betaler 1500 (!) dollar for det. Gorillaer derimot…

Hvordan planlegge en gorillasafari

Du kan kjøpe plass på gorillasafariene gjennom Rwandas turistmyndigheter, men de er ikke akkurat kjent for å behandle søknadene raskt, så det er muligens en bedre idé å få en turoperatør til å fikse tillatelsen for deg mot et mellomlegg. De kan også hjelpe til med transport til og fra parken.

Jeg brukte Amaharo Tours, en liste med sjekkpunkter til safariselskapet finner du her.

Du trenger også visum for å reise til Rwanda. Hvis du ankommer med fly til Kigali, kan du søke visum online, ta med bekreftelsen til flyplassen og kjøpe det der. Skal du reise inn i landet over andre grenseoverganger, må du søke ved personlig oppmøte på en ambassade. Her finner du oppdatert info.

En pakkeliste med anbefalt utstyr finner du her.

Skal du reise mer rundt i Øst-Afrika? Her kan lese om en spesiell strandferie på Zanzibar. Og her er er flere blogginnlegg om safarier!