REISE TIL: INEZGANE, MAROKKO – TAN TAN, VEST-SAHARA

Hamoud er den første som lærer meg noe om kameler utenom det jeg har lest i bøker: “En kamel kan lukte vann på lang avstand. Hvis du går tom for vann, så hold fast på kamelen, uansett,” forteller han.

Jeg ser ut gjennom bussvinduene. Der er ingenting annet enn en og annen sandoverdrysset busk spredt som steiner i flatt ingenmannsland. Dette er Hamouds landskap, her er han hjemme og jeg definitivt på fremmed grunn helt uten overlevelseskunnskap. Nå vet jeg i det minste én ting: hold fast til kamelen, flere erfaringer får komme etter hvert.

Herfra må jeg uansett klare meg alene. Hamoud og jeg har sittet ved siden av hverandre helt siden Inezgane, i flere timer har den tynne saharaunien med eseltennene og jeg drevet vekk enhver monotoni fra landskapet. Vi har snakket om musikk og død, drømmen om Europa og Marokkos okkupasjon, vi har sunget, og Hamoud har hjulpet meg å kjøpe mitt livs første turban i Goulmine. Nå er bekjentskapet over, sammen med søsteren skal han av i Tan Tan, mens jeg skal helt til Laâyoune.

Invitasjonen

“Bli med til oss og drikk te. Det er langt til Laâyoune,” inviterer Hamoud før han går av i utkanten av Tan Tan, men jeg avslår. Min billett lover meg enda flere mil sørover, og de vil jeg utnytte. Lite aner jeg om hvor alene jeg vil føle meg så snart jeg står på busstasjonen.

Der er det nemlig stopp. Bussen laster av hver sekk og tynnslitte bag, og litt etter litt forsvinner de siste passasjerene inn mellom de lave murhusene. Kun jeg står igjen. Og billettøren. Til slutt går jeg bort til ham.

“Det går ingen buss herfra til Laâyoune,” svarer han.

“Men jeg har kjøpt billett dit, fra ditt selskap,” klager jeg og rekker ham papirlappen jeg har holdt i hånden; der står det vitterlig “La-y—e” med en håndskrift selv en blind lege ville vært beskjemmet av.

“Få se!” kommanderer billettøren og så snart jeg åpner hånda foran ham, napper han til seg lappen, studerer den nærsynt for så å rive den i biter og børste den som spon ned på den støvete bakken; billetten min! jeg fomler fram noen gloser på liksomfransk fra linguaphone-boka men det blir bare gulp. Det er bare å kapitulere. Jeg må ta taxi brousse.

Taxi brousse i Sahara

Taxi brousse, grand taxi, bush taxi – alt ettersom hvor i Vest-Afrika du er – har én fordel: Sjåføren snyter deg aldri på prisen (bortsett fra muligens for bagasjen). Bakdelen er at de først kjører når de er fulle, og at sjåførene har en helt annen forståelse av begrepet full enn oss nordmenn; i “min” Mercedes Benz er vi fire som trenger oss sammen i baksetet mens et ektepar deler passasjersetet foran.

Mens jeg venter på at de siste to plassene skal fylles, sender jeg lengtende tanker til Hamoud. Det hadde ikke hastet så mye med å nå Laâyoune, jeg kunne ha ventet til i morgen.

Samtidig beslutter jeg på at jeg bør dra en lærdom av historien. I så fall må den være denne: Takk aldri nei til en vennlig invitasjon fra en fremmed. Eventuelt at du alltid bør dobbeltsjekke billettene før du kjøper dem.

Les også min bloggpost om Marrakech.