REISE TIL: MARRAKECH, MAROKKO

En av de morsomste skriveopplevelsene jeg har hatt, var da jeg inspirert av danske dogmefilmer og Brian Enos oblique strategies bestemte meg for å skrive en hel reisereportasje uten å bruke adjektiver. Reportasjen var fra Marrakech – den kom attpåtil på trykk i VG(!) (Mitt tittelforslag var overskriften til dette innlegget.) Den selvpålagte utfordringen kunne ikke fått en bedre oppgave. Marrakech er tross alt en by som er ulik alt du finner i Europa, og det aller meste du finner i Afrika.

Min guide gjennom den gamle medinaen, Youssef Kharroubi (som jeg hadde fått anbefalt av Riad Magi, som igjen ble valgt pga sitt fantastiske matkurs) forklarte den unike blandingen slik:

– Dette har alltid vært et strategisk sted. Hele Marokko er som et tre; røttene er i Afrika og skyggen i Europa, beskrev han.

Kongelige Marrakech

Og Marrakech har vært – og er – et sentrum for det hele. Byen ble grunnlagt i 1062 av sultanens fetter Youssef bin Tashufin, og ble hovedstad for almoravid-imperiet som dekket et enormt område fra Maghreb (Nord-Afrika nord for Sahara og vest for Nilen) til Den iberiske halvøy. (Du kan lese mer om historien her.)

– Vi prøver å holde fast ved tradisjonen og skikkene. Samtidig vil vi være åpne. En bro mellom Vesten og den arabiske verden. Mer forstående, mer tolerant, sa Youssef.

– Dette er ikke noe ekstremist-land. Vi er et moderne land, et land som har moskeer og barer, la han til.

Sakte, mens han pekte ut arkitektoniske detaljer i husene lagd av tykk leire, eukalyptus og bambus, ledet han meg rundt i labyrinten av smug, gater, souker og basarer. Rundt oss satt basareierne på sine stol og så verden passere.

– Her tar folk det med ro. De tror på Gud. De tror på skjebnen. Hvis kunden skal komme, vil han komme, forklarte Youssef.

Som Abduloziz El Cadi. Han satt foran inngangen til sin lille butikk med smykker, tøyer og små suvenirer hver gang jeg passerte. En vennlig mann med grått skjegg, blå jellabiya og hvit kuti som gjerne slo av en prat – til tross for at jeg aldri kjøpte noe.

– Vi må ta det sakte. Vi vil ikke ha rask utvikling. Vi føler livet vårt. Hvis du skal tjene masse penger, har du ikke tid til å føle livet, filosoferte han.

Fullt så rolige som Abduloziz var det likevel mange som ikke var. Pruting er riktignok tradisjonelt en måte å utveksle nyheter, meninger og bånd på, men den oppsøkende «hello my friend»-virksomheten i soukene nærmest Djemaa el-Fna (ofte bare kalt «Plassen») er ikke det samme.

Den vil for de fleste turister virke motsatt. Avskrekkende. Avstandsvekkende.

Marrakech i forandring

Så er da heller ikke alt som det var, heller ikke i verdensarvbyen Marrakech.

Litt av skylden har turismen – hvert år finner to-tre millioner turister veien til den gamle marokkanske karavanebyen. Det har gitt et voksende marked for boutique-hoteller i medianen. Og ikke alle åpner like skånsomt som Riad Magi. Svært mange av dem er resultatet av at en utenlandsk interessent har kjøpt opp fire-fem gamle byhus, revet dem og bygd opp ett – i betong. (Ett tips hvis du vil støtte de autentiske riadene: Tradisjonelle riader trenger ikke air-condition, de har svært tykke vegger.)

– Det hjelper økonomien. Men det ødelegger arven og de historiske husene, konstaterte Youssef Kharroubi.

Problemet med riader i Marrakech

Tyske Beate Prinz, som eide den fantastiske Riad Zina (hun var i ferd med å selge det, og det kan virke som at hun har lyktes), var enda mer kritisk til luksus-riadene.

– Først startet de med svømmebasseng. De glemmer at det er en ørkenby! Og tenk hvordan folk i byen reagerer når de ser folk som soler seg på takene, i en muslimsk by, klagde hun.

Like fullt måtte hun innse at hun selv har vært med på å starte trenden.

– Jeg ville ikke gjøre det igjen. Det er som å bombe byen.

Det var en dom jeg som førstegangsbesøkende ikke kunne dele. Til det var Marrakech altfor fantastisk, ja makeløs. Jeg tror ikke Youssef ville ha vært enig heller. Eller Abduloziz. Han ville nok ha nøyd seg med å si at endringene burde ha gått senere. Og at riadeierne burde ha klart seg med litt mindre penger.