Marokko: Karavaneruta med bil

, ,

, , ,

REISE TIL: MARRAKECH–DRAA, MAROKKO

Det første synet av Atlasfjellene var som i en drøm: En sebrastripet vegg av gråsvart stein med hvit snø i skarene som på ingen måte så ut som at den hørte hjemme her, hvor alt var flate jorder og trær og hus. Veien lå flatt en stund til. Så begynte bakkene.

Jeg kjørte forbi løvtrær og fuglesang. Forbi menn som trillet sykkelen og berberkvinner med sekker fulle av gress på ryggen. Forbi de svarte røyksignalene til lastebilene som krabbet seg oppover i andregir. Sving for sving steg jeg opp fra slettelandet rundt masseturismens Marrakech.

Det føltes som å entre det virkelige Marrokko, og jeg gjorde det på beste måte: Med leiebil. Foran meg hadde jeg tida og veien, landet og menneskene, og all den friheten bare en bilferie kan gi.

Les også om medinaen i Marrakech!

Fjellpassets farer

Veien gjennom passet Tizi n'Tichka i Marokko
Naturen i Tizi n’Tichka er bratt og dramatisk.

Ved Tizi n’Tichka gikk landskapet fra vakkert til vilt. Trærne ga opp. Selv gresset tok en pause. Den bratte veggen av gråsvart stein var ikke lenger et distansert løfte. Den var her. Og jeg skulle krysse den.

Tizi n’Tichka er Nord-Afrikas høyeste pass, 2260 meter høyt. Og den eneste måten å krysse det, er å trofast følge serpentinene som viser vei over Atlasfjellene.

Det var den franske hæren som bygde vei over passet i 1936. Men før dem hadde generasjon på generasjon av karavaneførere staket ut ruta de måtte følge. Bak dem lå Sahara, foran dem Marrakech. Og Tizi n’Tichka var inngangsporten. I 1942 ble den siste dokumenterte løven i Nord-Afrika skutt her.

Navnet forteller sitt om prøvelsene: Tichka betyr «det er vanskelig». Men selve veien var ikke vanskelig – ikke sammenlignet med kaoset der nede i byen. Fra november til mars kan det riktignok ligge snø her. Skred kan stenge veien, isen kan lure i svingene. Men nå var snøen smeltet. Og den eneste faren var det jeg selv som stelte i stand.

Og min egen tabbe

Natur i Tizi n'Tichka i Atlasfjellene i Marokko
Og slik ser naturen og veien ut fra toppen av passet. Av grunnene du her kan lese, ble dette bildet tatt på veien nord igjen.

Jeg hadde så vidt begynt på oppstigningen. Den første 180-graderssvingen lå under meg. Utsikten fra sideruta var fantastisk.

Det var da jeg besluttet å utnytte bilferiens største fordel: Muligheten til å stoppe.

Vest for meg lå et Marokko jeg aldri hadde sett før. Et goldt og høyt Marokko, med topper og egger og lier og skrenter. Og jeg ante ikke om jeg ville få se det igjen. Om veien ville avduke nye syn lik dette, eller igjen bli slukt av dalene.

Jeg stoppet bilen i skulderen. Med kameraet dinglende i snora rundt halsen kravlet jeg oppover sida på alle fire. Småsteinen rusjet ned hver gang jeg sparket fra, men til slutt hadde jeg fast fjell under føttene. Jeg tok mine første bilder.

Da hørte jeg lastebilen. 50–100 høydemeter over hodet mitt så jeg sekkene på lasteplanet. Der oppe fra ville utsikten være enda flottere, bildene enda mer imponerende.

Smått irritert hastet jeg ned igjen mot bilen, og påny sprang småsteinen vekk under sålene mine, i et lite sekund så jeg veiskulderen komme nærmere og nærmere før jeg selv lå mot den, langflat med ansiktet ned, med kameraet som en hard og kantete beskyttelse.

Linsa var knekt på midten, kamerahuset var helt. Men store blodfiller drev sidelengs i vinden. Fra bagasjerommet treiv jeg til meg en t-skjorte og presset den mot panna. Så startet jeg bilen og sneglet meg opp resten av sikksakken.

På toppen sto suvenirbordene og kioskene. Marokkos fjell og daler tegnet blåner. Selv var jeg kun opptatt av å få vasket såret.

Finn flere tips til bra bilferier her!

Marokko og filmene

Nedenfor passet ble landskapet rødere og tørrere. Svingene glattet ut, og snart skuffet jeg på for å nå fram til Ouarzazate.

Byen lå på en gulrød slette. Fjellene lå bak et slør av støv.

Ouarzazate er Marokkos filmhovedstad, takket være Atlas Film Studios: Et 30.000 kvadratmeter stort filmstudio, ifølge Atlas Obscura verdens største, med sfinxer, søyleganger, jetflymodeller og katapulter.

Omvisningen i studioet var interessant nok. «Lawrence of Arabia», «Nilens juvel», «Kundun», «James Bond: I skuddlinjen», «Black Hawk Down», «Gladiator» og «Babel», storfilm etter storfilm har tross alt blitt spilt inn her, i tillegg til scener i «Game of Thrones».

Men den viste også hvor nådeløs ørkenstormer kan være mot pappmasjé når filmcrewet har reist

Hadde det ikke vært for byens kasbah, kunne likevel hele Ouarzazate vært kun en spisepause for meg. Samt gjerne en natt i Auberge de la Rose Noir(*), hvor verten bød på både hyggelig selskap for en turist med kutt over øyet og et lite glass når nabohusene slukket lysene. Navnet på riaden var for øvrig hentet fra Orson Welles-filmen fra 1950, som ifølge IMDB var den første spillefilmen som ble spilt inn i Marokkos «Ouallywood».

Karavanebyen Ouarzazate

Siden hotellet lå midt i gamlebyen, lå også byens severdigheter kun et skritt utenfor inngangsdøra. Lenge før Orson Welles, Orlando Bloom og resten av Hollywoods stjernelag oppdaget den marokkanske byen, var den nemlig et naturlig stopp for karavanene.

Hit kunne de følge Draa-elva med sine dadler og oaser – helt sikkert en lettelse etter Saharas ørken – og samle krefter før ferden videre opp mot Tizi n’Tichka.

Berber i Aït Benhaddou i Marokko
Abdul Hamon drev en suvernirbutikk i Aït Benhaddou et par mil nordvest for Ouarzazate.

Fremst på lista over attraksjoner sto Taourirt-kasbahen, men selv syntes jeg gamlebyen i seg selv var like fascinerende.

Noen steder i de trange smugene, som her og der dukket under en andreetasje, dekket malt pappmasje fortsatt strømledningene – levninger fra da kasbahen og gamlebyen har blitt brukt som filmsett.

Folk i byen vil gjerne hevde at det dreier seg om «Star Wars», jeg finner imidlertid ikke igjen Marokko som lokasjon til noen av stjernekrigfilmene på IMDB.

Aït Benhaddou: Den perfekte ksaren

Ksaren Aït Benhaddou i Marokko
Ksaren Aït Benhaddou har vært brukt i mange filmer. Det har gitt noen ekstra kulissemurer, men det meste her er som på 1800-tallet.

Min plan var å følge karavaneveien videre sørover. Men først «måtte» jeg kjøre én etappe tilbake. Jeg ville se Aït Benhaddou.

«Gladiator», «Mumien», «Kingdom of Heaven», den store ksaren ved foten av Atlasfjellene har gang på gang vist seg å være et perfekt valg når filmregissørene trenger en kulisse til middelalderscener.

I den befestede landsbyen en dagsmarsj (og en halvtimes kjøring) nordvest for Ouarzazate har nemlig både det 20. og 21. århundre gått ganske så ubemerket. Innlagt strøm fins ikke. Ingen gater har blitt utvidet for å gi plass til biler. Det går ikke engang bro over elva som renner forbi nedenfor murene.

«It is an extraordinary ensemble of buildings offering a complete panorama of pre-Saharan earthen construction techniques,» fastslår Unesco, som har ført landsbyen opp på verdensarven.

Privat hjem i Ouarzazate
Hassan Hitti bodde i et lite rom uten innlagt strøm i gamlebyen.

De arkitektoniske teoriene kjente ikke min uoffisielle guide i Aït Benhaddou, Hassan Hitti, noe til. Livet i et slikt jordhus kunne han likevel relatere til. Han bodde nesten slik selv, i et lite rom uten innlagt strøm i Ouarzazates gamleby – i en av tunnelpassasjene hvor serier av vinkler gjør at smuget alltid ligger i stummende mørke.

Kvelden før jeg kjørte videre, inviterte han meg inn til ungkarshula. Det føltes like middelaldersk som Unesco-stedet: Ingen strøm, to stearinlys som lyskilder, og søt te fra en primus i hjørnet.

– Jeg vil bli kameramann, fortalte han der vi satt på teppet.

Inn i Draa-dalen

Hvis du bare vil se Aït Benhaddou og Ouarzazate, trenger du strengt tatt ingen leiebil. De to kan du se på guidet dagstur fra Marrakech (*).

Selv ville jeg se mer av Marokko. Jeg fortsatte min lille bilferieforsmak sørover langs karavaneruta, inn i Draa-dalen.

Den lange elvedalen er et siste pust av liv før Sahara tar over, et blått og grønt belte av daddelpalmer, frukttrær, grønnsakshager og vanningskanaler. Klippemalerier og helleristninger forteller at den grønne lunga har vært bebodd i tusenvis av år.

Bergkunsten ligger stort sett langt fra bilveier. Nyere prov på Draa-dalens betydning var heldigvis langt bedre tilpasset bilturisme: Karavanefarten trengte nemlig beskyttelse. Dermed er hele dalen som en prikket linje av befestede byer og kasbaher.

Først så jeg Tamnougalt, hvor Ali viste meg rundt i gamlebyen. Taket på moskeen lå som nedfallsfrukt, fra synagogen var det fjernet helt. Men død var byen ikke. I ett av husene luktet det høns. I et annet hus hadde sauene tilhold i kjelleren. Og fra et tredje hus stakk mulen på en ku.

– Det bor fortsatt 17 familier her i gamlebyen, fortalte Ali.

Kasbahen Tamoungalt fotografert på bilferie i Marokko
Kasbahen Tamoungalt ligger midt mellom elva og fjellene.

Videre sørover i dalen fortsatte murene og tårnene å vokte landskapet. I Tamezgout og Tinzouline lå det to kasbaher, i Beni Zouli lå det én, i Zagora tre – og slik fortsatte det.

Jeg tenkte ganske raskt som jeg pleier å tenke på bilferier: «Du kan ikke se alle kirker i Italia, og heller ikke alle kasbaher i Marokko,» og gjorde vendereis før dalens ende. Jeg måtte tilbake til Marrakech.

Hadde jeg fortsatt i noen mil, ville jeg ha fått se sanddynene i M’Hamid, hvor veien også stopper. Jeg kunne også ha tatt en annen vei tilbake: For eksempel via Erg Chebbi-dynene 20 mil øst for hovedveien gjennom Draa, og innom Todra- og Dades-kløftene tilbake til Ouarzazate.

Jeg tok som sagt den kjappeste ruta. Og priste meg lykkelig over å kjøre samme vei også over Atlasfjellene. Da fikk jeg jo endelig nytt utsikten fra Tizi n’Tichka uten blod fra panna.

Lik Det vonde liv på Facebook!

Marked i Agdz i Marokko
Et knøttlite marked i Agdz.

(*) Lenkene i kursiv og et lite stjernemerke gir meg en liten andel av salget. Det vil ikke koste mer for dere.

Annonser