REISE TIL: BAD DÜRRENBERG, TYSKLAND
Du kan fort havne på underlige steder i løpet av en lang biltur. Og i hvert fall når du kjører Norge–Italia og tilbake med en baby i bilen. For da er det babyen som bestemmer hvor langt du kan kjøre før neste overnatting.
Slik havnet vi ved graderhuset i Bad Dürrenberg.
Og jeg vet hva du tenker: Graderhus, hæ? Bad Dürrenberg, hæ?
En bymur av tre og salt
For å ta det siste først. Bad Dürrenberg er en liten prikk på tysklandskartet i Sachsen-Anhalt litt vest for Leipzig. Den har 10.000 innbyggere og én hovedgate, som egentlig ikke er en gate men en vei med spredte hus på begge sider.
Jeg tror det er en søvnig jobb å være lokalavisjournalist i byen.
Men ett motiv dukket opp da vi googlet byen før vår ankomst: Graderhuset. Der kom det ordet igjen, altså.
12 meter høyt og 636 meter langt så det ut som en middelaldersk bymur der det strakk seg omtrent parallelt med elva Saale. Det hadde til og med «byporter», store åpninger i det underlige trebyggverket – gjennom den største kunne det kjøre biler.
På nærmere hold ble den enda underligere: Innsida av «muren» så ut til å være dekket av koraller, hvor det attpåtil ustanselig dryppet vann.
Innenfor porten lå kurparken. Med et lite, ærverdig spahus utpå gresset og en paviljong på hjørnet med skiltet «Kaltinhalierhalle» over døra.
Graderhusets hemmeligheter
Der og da var det rimelig uforståelig. Men alt har som vanlig en forklaring:
Graderhus er en gammel metode for å gjøre et saltverk mer effektivt selv i kaldt klima. Det aller største, over 2 kilometer langt, finnes ifølge Wikipedia i Ciechocinek i Polen. Men også i Norge og Sverige har man brukt metoden, i Vallø Saltverk og i Falun.
De underlige husene ble brukt for å få saltvann til å fordampe raskere enn vanlig – ved å risle igjen og igjen gjennom tykke lag av hagtorn og einerris. På den måten fikk saltvannet høyere saltkonsentrasjon, og saltverket trengte mindre ved til å koke det ned til ekte salt, ifølge Lokalhistoriewiki.
– Saltverket er fortsatt i drift. Og du kan kjøpe salt derfra. Og vann. De har gjort big business av det, sa Victoria i hotellbaren til meg senere på kvelden, da jeg var nedom for å hente dagens takeaway-middag.
– Er det bra salt?
– For å være ærlig har jeg aldri kjøpt det. Jeg bor 10 minutter unna, men kjøper alltid bare det billigste saltet i butikken, svarte hun.
Så veldig dyrt var saltet likevel ikke. Victoria anslo at det var billigere enn vanlig havsalt.
Den salte lufta innenfor graderhuset ble for øvrig – blir fortsatt av enkelte – regnet som helsebringende. Derav Bad-navnet på byen, og spaet i parken.
Og ellers, da?
Bortsett fra saltverket og dens kurpark vet jeg ikke helt hva jeg skal huske best fra vårt stopp i Bad Dürrenberg.
Var det at jeg gikk på en lyktestolpe fordi jeg sjekket Google Maps på mobilen? (Det er ikke en by du har lyst til å gå unødvendige omveier i.)
Eller at jeg dynket hele biffstykket med salatdressing i den tro at det var saus, da vi spiste middag på hotellrommet?
Uansett vet jeg at det var en by vi ganske sikkert aldri kommer til å vende tilbake til. Derfor er det jaggu kjekt at vi fikk sett den ene severdigheten byen faktisk har å by på. Er ikke nettopp det en stor del av magien med bilferie?