REISE TIL: TRANSNISTRIA, MOLDOVA
Vi måtte vise pass og få et visum da vi passerte grensa fra Moldova til Transnistria. Men da vi dro tilbake samme ettermiddag, fantes det ingen grense på moldovsk side.
Det var fotoforbud ved portalen og en russisk grensestyrke som håndhevet det, men altså ingen grense å bevokte.
Forvirret?
Transnistria er forvirrende: Et land som ikke er et land, med penger du ikke kan veksle utenfor territoriet, og pass som ikke er gyldige i noe annet land.
Ikke Transnistria, takk!
Tre flagg var heist ved siden av Suvorov-monumentet i «hovedstaden» Tiraspol. Det var flaggene til de tre landene som anerkjenner den russiskvennlige utbryterrepublikken: Sør-Ossetia, Abkhasia – og Transnistria selv. Tre ikke-anerkjente «stater» i vaiende trass i brisen av eksos og støv.
Dette var også grunnen til at det ikke var noen grensevakter på moldovsk side: Transnistria er ikke et land. Ergo passerte vi ikke noen grense. Transnistria er jo Moldova, akkurat som Chisinau, Bălți og Orheiul Vechi.
For moldoverne ville det ha vært som at vi måtte ha visum for å dra til Østfold.
Samtidig kan heller ikke moldoverne benekte at det er noe der. Oppimot 1000 mennesker ble drept i borgerkrigen mellom 1990 og 1992. Våpenhvilen bevoktes av en russisk-ledet fredsbevarende styrke – ekstra ironisk når territoriet ligger så nær Ukraina at du ser over grensa så snart du går opp på en bakketopp.
Skrev jeg forresten Transnistria? Det heter ikke det. Territoriet – nei, landet (dumme meg!) – heter Pridnestrovie, må vite. I hvert fall ifølge transnistrierne – pridnestrovierne, unnskyld.
Siden Transnistria er russiskvennlig og jeg ikke er det, velger jeg å kalle det nettopp det: Transnistria. Transnistria.
Les også om ballongflyving i Moldova!
Det du gjør i Moldova
Muligheten til å besøke en utbryterrepublikk er ikke noe du får overalt. Derfor er dagsturene* til Transnistria en av de desidert mest populære utfluktene blant turister i Moldova.
* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg, og støtter dermed driften av denne bloggen. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.
Og så klart: På vår guttetur kunne vi ikke la sjansen gå fra oss.
Så snart papirlappen med dagsvisum lå i passet, begynte annerledeslandet. Her risikerte vi bot hvis vi sa Transnistria i stedet for Pridnestrovie. Og alt så litt mer gammeldags ut.
Trolleybussene var som klippet ut av en Netflix-serie om den kalde krigen. Bilene var eldre, med større tetthet av Lada-er, Moskvitch-er og Volga-er. Og parkvesenet viste en besynderlig hang til å smykke parkene med tanks og andre pansrede kjøretøy.
Kort sagt: Dette var gøy!
Transnistrias severdigheter
Første stopp var et krigsminne. Selv var jeg strengt tatt mest opptatt av det Jon Blund-aktige trafikkdirigenthuset i rundkjøringa, men ja. Det sto et pansret militærkjøretøy der for å pynte opp.
Vår guide Marina forklarte at stedet – ved en trafikkmaskin mellom Bender og Tiraspol – var til minne om Alexander Lebed, en vaskeekte transnistrisk helt.
Den russiske general Lebed dreit i Moskvas ordre om å forholde seg nøytral i borgerkrigen og beskjøt moldoverne før han utbasunerte følgende ultimatum:
– «Hvis én bombe faller i Tiraspol, vil vårt svar være frokost i Chisinau, lunsj i București og middag i Paris,» siterte Marina.
Så bar det videre i minibussen. Vi så minnesmerket for de falne i andre verdenskrig (ny tanks), før vi beundret den første av dagens Lenin-statuer.
Også i Chisinau fant vi en Lenin-statue, men der var den flyttet til en godt bortgjemt plass nokså langt uti inkjevetta. Her i Tiraspol tårnet han høy og rank foran parlamentsbygningen.
Ellers toget Marina oss til den ene statuen etter den andre, men også et marked, en usedvanlig sovjetnostalgisk restaurant, to suvenirsjapper samt Bender festning.
Det var, trolig ikke bare i Marinas øyne, men også reelt, Transnistrias aller heteste steder å se. Ja ja.
Tiraspol tilbake til start
Det lille «landet» er lite – omtrent på størrelse med Østfold – og og du skal være bra patriotblind for å kalle det en solskinnshistorie.
Befolkningen har nesten halvert seg fra de 706.000 som bodde der før «løsrivelsen». Og økonomisk er det svært avhengig av Russland – som nå har en krig å bruke penger på i stedet for å støtte sin lakeiregjering i sørvest.
Én stolthet har de like fullt, og på vei inn til hovedstaden Tiraspol så vi katedralen deres: Fotballstadion til Sheriff Tiraspol.
De spiller – morsomt nok siden de altså har base i Transnistrias separatisthovedstad – i den moldovske ligaen, og har vunnet over Real Madrid i Champions League.
En gladhistorie, altså? Kanskje ikke helt. Eierselskapet Sheriff har «en veldig mørk kriminell historie», ifølge mannen som ledet Transnistrias overgang fra statseide bedrifter til oligarki.
Da var det kanskje marginalt lystigere å se krigsminnene, Leninstatuen, Suvorov-monumentet, Katarina den store-monumentet og relieffen til ære for mannen bak verdens første effektive gassmaske, Nikolay Zelinsky.
Men altså. Det var ikke helt dunkelt. Piața Verde – det grønne markedet – var faktisk ganske så stilig. Her sto bøndene, eller bare vanlige babushkaer og dedushkaer med kjøkkenhage, og solgte dagens høst. Poteter? Purreløk? Mais, paprika eller kirsebær?
Markedet hadde til og med en fysisk butikk med en velkjent firmalogo. Men seriøst? Finnes det egentlig fysiske Temu-butikker?
Smaken av Transnistria
Det grønne markedet var altså en god opplevelse. Men framtidige utbryterturister kan godt følge mitt reiseråd for å unngå markedets mer aparte smaksopplevelse:
– Dere bør prøve kvass, sa Marina da vi gikk inn, og forklarte at den moldovske tørstedrikken er en gjæret, nesten alkoholfri spesialitet av malt, gjær, sukker og rugbrød.
– Den mørke er best, la hun til.
Mørk kvass smakte helt forferdelig. Som en emmen blanding av vørterøl og slåpesaft. Og jeg tror egentlig ikke at det gjorde noe at jeg gikk for det mest Jon Blundsk fotogene kvassbordet, med en gul tank på en traktorhenger.
Ifølge andre turister på rundturen smakte lys kvass omtrent like grusomt.
Tiraspols fremste turistrestaurant
Da var maten på CCCP Restaurant bedre. Litt bedre, i hvert fall. Strengt tatt er det ikke kjøkkenet som gjør Tiraspol-restauranten til et nær obligatorisk stopp på Transnistria-rundturene*.
* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg, og støtter dermed driften av denne bloggen. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.
Det er dekoren. CCCP Restaurant, også kalt Back in USSR Restaurant, er en overdose Sovjet-nostalgi – med Lenin, Stalin, Marx og Engels på veggene og så retro interiør at det kunne ha vært en filmkulisse.
– Det mørke ølet er best, tipset Marina. Smaken er som baken. Det mørke ølet var definitivt ikke best.
Den gamle Gaz-21 Volga-en som sto parkert utenfor, og det udiskutabelt Instagram-vennlige interiøret (ikke at jeg la ut noe, så klart), ga likevel restauranten en soleklar plass på ting å gjøre i Transnistria-lista.
Det samme kan ikke sies om suvenirsjappa Marina absolutt skulle ta oss med til – fordi den, som trolig regionens eneste, selger utbryterregjeringens famøse plastpenger. Ei heller suvenirbutikken til FC Sheriff Tiraspol, inne på et digert bevoktet område utenfor sentrum.
Bender og svenskekongen
Transnistria er en smal grensesone, kun 13 kilometer bred i gjennomsnitt. Selv om utbryterrepublikken er noe bredere i sør hvor vår guidede tur holdt seg, hadde vi knapt satt oss til rette i minibussen før vi stoppet ved turens siste severdighet.
Bender festning er noe så – i Transnistria-sammenheng – sjeldent som en klassisk severdighet.
Festningen på en lav bakketopp langs elva Dniester ble bygd på 1400-tallet av fyrsten Stefan III og forsterket av sultanen Suleiman I den store.
Hovedpersonen i Marinas historie om festningen var likevel svenskekongen Karl XII. På slettelandet nær Bender skrev han seg inn i historiebøkene som den ultimate snyltegjesten.
I fem år (!) bodde Karl XII i Bender, hvor tyrkerne følte seg kulturelt forpliktet til å behandle ham som en kongelig gjest. I Sverige var det jo pest, og krigen mot russerne hadde gått skikkelig dårlig. Så hvorfor skulle snyltekongen dra hjemover når den osmanske sultanen Ahmed III behandlet ham så godt?
– Til slutt fikk selv tyrkerne nok av den dyre gjesten. Men Karl XII krevde en hær på 50.000 mann for å reise frivillig, så da ble det slutt på freden, fortalte hun.
Enden på visa ble at svenskekongen red mer enn 15 mil per dag hjem til Stralsund i daværende svensk Pommern. Og at Bender festning fikk en ekstra dimensjon for oss söta bror.
Høydepunktet på turen
For meg personlig var likevel høydepunktet i Bender – og kanskje i hele Transnistria – å gå på toalettet før vi skulle kjøre tilbake over ikke-grensa til Moldova og vesten.
Bak det smale vinduet over pissoaret lå muren som skilte turist-festningen fra den russiske grensestyrkens forlegning. Med litt fantasi kunne jeg altså forestille meg at jeg tisset på en russisk militærleir kun et par-tre mil fra Ukraina. Det, mine damer og herrer, var verdt hele turen til Transnistria.
Og forresten. Hvorfor Russland er så innstilt på å la utbryterne beholde sitt russiskinfiltrerte selvstyre? Ifølge Marina ligger det to store militærdepoter fra sovjettida i territoriet.