REISE TIL: HARDANGERVIDDA, NORGE

At toppturer har blitt trendy, er ingen nyhet. Før var det Birken, nå er det toppturer, for dem som bryr seg om slikt. Så hott og in alt det der har det blitt å labbe opp til topps, at fjellvettreglene har blitt omskrevet med toppturistene i tankene.

Dette er ingen kritikk av det. Revisjonen er helt på sin plass, og så klart må fjellvettreglene gjenspeile både folks bruk av fjellet og hva som er relevant utstyr.

Men Det vonde liv er ingen blogg om trender like lite som det er en blogg om å være utrendy. Det er en blogg om å snuse og lytte og smake og se. Og det kan du gjøre helt uavhengig av helningsgraden på terrenget. Så her kommer en hyllest til flate turer, inspirert av men ikke om min skitur langs Rallarvegen for reisebloggen til VG for noen år siden.

I motbakker går det oppover og i unnabakker går det unna, men turen rett skaper en beretning framover, gjennom det jevne det trutte, takene som følger hverandre traust og trygt, nesten stabbende, én ski foran den andre, staven i bakken, neste ski samme vei fulgt av neste stav
aldri fort men aldri stille, sakte men sikkert fram over landet
flatt og fredelig, tak for tak hjerteslag for hjerteslag, lyden av ski som glir mot snøen, knirkingen fra stavtrinsa mot sporet av skare som vinden har blåst fri etter skiløperen som gikk her sist
i går i forgårs i forrige uke?
Ingen sugende utsyn ingen voldsomme fjellsider, bare dette flate tomme arket av snø så hvit at din miljøvernerhjerne aldri ville tillatt deg å kjøpe et tegneark som var så hvitt
En rast mot en hyttevegg, skiver og matpapir, og ingenting annet i sikte enn den blendende flata med én enslig strek – sett en skiløper der og du har et perfekt bilde, hvit mark og blå himmel og en rød anorakk, men nå er det tomt
ingenting, og alt
bare deg selv og naturen og én mil igjen
du kan ploge i bakken, tegne en bord av fiskebein på motsatt side
og bare gli den siste biten
ned mot hytta som ligger der med skavler mot veggen og tak som en sopphatt og måkt foran inngangen og skospor i snøen.
Det knaser i snøen du knakker tuppen mot veggen, i vindfanget har to små hæler av hvitt ennå ikke smeltet etter forrigemann, så det var derfor det røyk fra pipa, du skyver døra godt igjen bak deg, snører av skoa og går inn

En flat tur ja vel, men slettes ingen forflating.