REISE TIL: WISCONSIN, USA
Bob var ganske så lik naboene sine. Huset hans var stort, lavt og hvitt. Plenen var grønn og nyklipt, og når han kom hjem fra jobben, kjørte han inn i en voluminøs dobbeltgarasje med inngang til huset, hvor alt var på én flate og to brede lenestoler med recliner ventet på ham og kona. Mellom lenestolene sto sidebordet med fjernkontrollen.
En diger grill langs den ene ytterveggen fortalte tydelig hva Bob likte å gjøre på fine sommerdager. Det samme fortalte framtoninga. Bob hadde en kropp bygd for grilling.
Han hadde en hytte hvor han dro i ferier, hvis han ikke dro til kysten. Til Florida. Ellers holdt han seg her. I et nabolag med hvite eneboliger, velstelte hager og store utegriller, hvor både han og naboene respekterte fartsgrensa når de kom hjem fra jobben for så å svinge inn hver sin brede oppkjørsel og parkere i hver sin brede dobbeltgarasje.
De bodde i en soveby et stykke utenfor tvillingbyene. Det var et trygt liv. Et behagelig liv, i et ryddig nabolag. Og jeg fikk være gjest.
Likhet, brorskap
Selv er jeg oppvokst i Sandefjord, så det var ikke følelsen av at hver boligtomt var en rute i et ruteark og at hvert menneske også passet inn i sine egne, like tilmålte ruter, som gjorde så sterkt inntrykk på meg. Heller ikke min barndoms Sandefjord var noen smeltedigel.
Det som har dukket opp igjen og igjen etter at USA valgte sin nye leder, er kjøreturen Bob tok meg med på for å vise meg omlandet.
Han kjørte langs stille småveier, blinket lydig mot høyre og venstre, og stoppet ved stoppskiltene. Wisconsin viste seg fra sin milde side. Det var grønne åkre, skogholt og søvnige småsteder. Bob svingte til høyre inn på en enda mindre vei, den hvite sedanen duvet rolig videre gjennom nye klynger av trær og over nye jorder. Etter en stund bremset han nesten helt opp, det var så vidt vi seg framover. Vi var midt ute på en stor, slakt hellende åker, flere hundre meter fra neste skogteig; til venstre for veien lå det ett enslig hus.
– Ser du det huset der? spurte Bob mens han pekte.
Det sto ikke å nekte, det. Ja, svarte jeg, ventende. Han så på meg.
– Folkene som bor der, er homofile, sa han.
Så tråkket han sakte ned gasspedalen. Han kjørte videre. Det var stille i bilen. I neste kryss kjørte han til venstre, tilbake til den større veien vi hadde tatt av fra noen kilometer tidligere. Ingen av oss nevnte huset på jordet igjen.
Et par PS!
PS #1: Jeg vet ikke hva Bob stemte ved høstens presidentvalg.
PS #2: Donald Trump vant Wisconsin med knapp margin, etter at delstaten hadde stemt demokratisk ved hvert valg siden 1988.
