REISE TIL: COPPER CANYON, MEXICO
Jeg prøver å spare mine kolleger for kjedelige fortellinger om reisene mine. Men her om dagen ble kløen for sterk. Jeg klarte ikke å dy meg. Jeg måtte bare fortelle om Copper Canyon, og reisen fotograf Terje Bringedal og jeg hadde dit mens jeg jobbet i VG.
– Skal jeg tenke kommers? spurte jeg sjefen min, Lucas, da han ba oss reise til Mexico.
– Reis dit dere vil, svarte Lucas.
Dermed ble det Copper Canyon, eller Barranca del Cobre, langt uti hutaheiti i de meksikanske fjellene.
Fordi det er verdens største canyonsystem, med en av verdens tøffeste togstrekninger – med væpnet vakt om bord for å beskytte de reisende mot narkobander og andre banditter. (Her er VG-reportasjen om togturen.)
Og fordi jeg hadde lest om et utbyggingsprosjekt i landskapet, som satte sinnene i kok hos tarahumara-indianerne som egentlig hører hjemme der.
Tarahumaraene ble senere verdensberømte for sin barfotløping. Men da vi reiste, var boka (og filmen) «Født til å løpe» ennå ikke blitt et fenomen.
Reportasjen kom aldri på trykk. Kanskje mente VGs redaktører at reisemålet var for sært. Men kollegene mine var ikke i tvil: Dette ville de høre mer om.
Så da så. Terje sa «ja» til å bruke bildene, så vær så god.
Mexicos villeste landskap
Når du ser på bildet av Manuel, skjønner du hva som gjør canyon-systemet til en av Mexicos største – og enn ukjente – attraksjoner. Det er et helt vanvittig landskap.
Copper Canyon er verdens største canyonsystem, fire ganger større enn Grand Canyon. Det er også dypere. Urique-canyonen, som han sto over en forgrening av, er med sine 1879 meter den dypeste av dem alle.
Der reiste Terje og jeg rundt. Vi sto over avgrunner og så ned på de svarte vingene til ørner. Og speidet tvers over canyoner til bosetninger der blikktakene skinte som falne stjerner.
Ny konflikt mellom indianer og hvit
Det var ikke naturen Manuel hadde stilt seg opp for å se. Det var gondolbanen ved Divisadero, som nettopp var satt i drift da vi dro til Mexico.
Tarahumaraene var – også senere – sterkt imot utbyggingen, som også inkluderte ziplines, hengebroer en ny flyplass nær Creel. De klaget utbyggingsplanene inn for FN. Fire samfunn, blant dem Manuels, sto bak klagen. Ikke hadde de fått betalt for tomtegrunnen. I tillegg hevdet de å ha blitt truet på livet.
Slik beskrev jeg vårt møte med Manuel, i den upubliserte VG-artikkelen:
«I dag klarer ikke Manuel lenger å dy seg. Han holder på hatten, indianeren. Et par skritt foran ham stuper fjellet loddrett ned mot en bratt dalside, flere hundre meter uten annet enn luft og ørner.
Men det siste året har noe nytt brutt inn i landskapet. Tynne strenger skinner i morgensola, på tvers av kløftene og dalene i hjemlandet hans.
I et år har helikoptre knatret over Bakajiparedalen med materialer. Nå krysser én grønn og én rød gondol dalen hver halve time, til tross for protester fra indianerledere i området.
I dag har Manuel tatt på seg finstasen. Han bor to fjell bortenfor og må fortsatt runde en avgrunn før han er ved kabelbanen. Det får være.
– Nå skal jeg gå og se hva dette er for noe, sier han og forsvinner bortover stien.»
Et landskap for underlige sekter
Selve fotografiet fra Copper Canyon ble likevel bildet av de fem skolelærerne fra en mennonittskole.
Mennonittene er en svært konservativ sekt – de mest konservative snakker tysk selv om de bor i Mexico. Og selve tyngdepunktet deres i Mexico er i delstaten hvor Copper Canyon ligger.
Vi traff dem på vei til marked i Divisadero. I sine side kjoler og skaut så de ut som klippet ut fra 1800-tallet. Men de var blide og hyggelige. Og da vi fikk øye på hengebrua som strakk seg over et dypt gjel, våknet drømmen om Det ideelle bildet. Terje la seg i buskene. Jeg ventet, som en slags lokkemat hvis de hadde glemt den kjekke snarveien (som egentlig var en omvei sammenlignet med bilveien).
Det gikk helt strålende, selv uten min hjelp.
Født til å løpe
Om gondolkonflikten var for perifer og Mexicos fjell et for sært reisemål for VG, hadde trolig en annen mulig vinkel slått bedre an hos redaktørene.
Like etter vårt besøk ble nemlig tarahumaraene i Copper Canyon berømte gjennom boka «Født til å løpe». Ikke fordi de var Amerikas siste huleboere og fremdeles snakker sitt eget språk, eller fordi de fortsatt bor bortgjemt på fjellhyller, i kløfter og under overheng der ingen skulle tru at selv en geit kunne bu.
Heller ikke fordi de fikk leve i fred der i sitt ufremkommelige landskap helt til ChePe-jernbanen sto ferdig i 1961.
Men fordi de visstnok er noen jævler til å løpe. Og fordi de løper barbeint.
Jeg sier visstnok. I løpet av våre dager i fjellene så vi nemlig ikke en eneste voksen tarahumara løpe.
De vi så, kjørte digre pickups. Eller gikk, som Manuel.
Den eneste som løp, var meg. En kort tur fra hotellet vårt og ned i Bakajiparedalen, som selvfølgelig ble lang. Den som løper ned, må som kjent også løpe opp igjen. Da følte jeg meg slett ikke født til å løpe. Og jeg syns det er like greit at heller ingen lettbeint tarahumara kom trippende forbi meg på bare bein.
Tarahumaraene og oss
På vårt Posada Mirador prydet fem stjerner fasaden. Hotellet lå som malt utenpå klippekanten, og alle rom hadde to dobbeltsenger og balkong med utsyn over Bakajiparedalen og Urique Canyon.
Bratte, grønne v-daler stakk ut fra Urique som tennene på en kam, og øverst tårnet loddrette klipper som gotiske katedraler.
Husene var enklere hos tarahumara-familien vi besøkte ved hjelp av hotellets guide David.
Her er teksten fra VG-reportasjen:
«De bor i stuer av tømmer og murstein, med presenning i vindusåpningene og brede gliper mellom stokkene. Indianerkvinnen Maria byr oss inn på gården der hun bor sammen med sin familie, brorens familie og foreldrene Juan og Elvira.
De lever av å dyrke epler og å selge kurvene som Maria fletter av barnåler og agaveblader.
– 15 kroner, svarer Maria da vi spør hvor mye en kurv koster.
I hovedhuset er sprekkene tettet med sement. Det er midt på dagen, men inne er det mørkt som en månenatt og så vidt vi skimter interiøret. To grove brisker står langs veggene, et skap lener seg mot en tredje vegg, og klær, sko og verktøy henger på spikere.
I boden der de lagrer mais, skinner sola inn mellom tømmerstokkene. Brisken og teppene som er lagt utover gulvet, forteller at det sover folk her også.»
Vi, derimot, levde som grever. Fra hotellterrassen kunne vi studere canyonen eller indianerne i Bakajipare med kikkert. Og i timen før solnedgang var det happy hour med levende musikk i den høyeste baren i Mexico.
Copper Canyon er søren ikke som så mange andre steder i Mexico. Men én ting er likt også der: Det er søren meg blitt bedre å være hvit riking enn fattig indianer.