REISE TIL: KORFU BY, HELLAS
Egentlig hadde jeg ikke tenkt meg til Korfu by i det hele tatt. Jeg skulle bare ta flyet til den greske ferieøya. Så skulle jeg ta bussen til ferjekaia og båten rett over til Saranda i Albania.
Sånn skulle det heldigvis ikke gå. Jeg rakk ikke ferja jeg tenkte å ta, og dermed ble jeg gående rundt i Korfu by.
Det ga en så herlig følelse at jeg bestemte meg for å la ferja være ferje, i hvert fall til neste dag. Jeg skaffet meg rom på et billig hotell nær havna, satte fra meg bagasjen, og begynte å traske gatelangs.
Korfu og historien
At Korfus gamle hovedstad er en opplevelse, burde egentlig ikke ha vært noen overraskelse. Øyas strategiske beliggenhet, som vokter over innseilinga til Adriaterhavet, har gitt den en sentral plass i historien – og gamlebyen plass på Unescos verdensarvliste.
Allerede i det femte århundre f.Kr. skal øya ha vært blant de tre store marinemaktene i antikkens Hellas, og en del forskere mener den er nevnt både i «Odysseen» og diktet om Jason og argonautene.
Helt sikkert er det i hvert fall at Korkyra, som øya den gang het, ble en viktig base å kontrollere – og etter hvert vanskelig å innta. Etter diverse erobringer fikk til slutt venetianerne kloa i øya i 1386, og de klarte å holde osmanerne tvers over sundet stangen, og måtte først kapitulere da en småvokst franskmann ved navn Napoleon Bonaparte dukket opp på scenen i 1797.
En av osmanernes mislykkede beleiringer inspirerte til og med et oratorium av Vivaldi, som selv var fra Venezia.
Da Napoleon til slutt måtte gi tapt, ble Korfu (begge gangene) hovedstad i egne stater. Den siste, De joniske øyers forente stater, overlevde faktisk i nesten 50 år som britisk protektorat.
På mange måter var det fortsatt like mye en venetiansk-britisk by jeg gikk inn i, som det var en gresk.
Les også om Saranda og Albania tvers over sundet!
Inn i Korfus gamleby
Jeg bega meg på sightseeing i Korfu by uten guidebok (jeg skulle jo til Albania), og uten å engang vurdere å stikke innom et turistkontor for å finne et kart.
Gamlebyen var tross alt ikke så stor. Og den var en akkurat så oversiktlig labyrint at mangelen på navigasjonshjelp rett og slett var en del av sjarmen.
Her var brostein slitt blanke av andres føtter, og en labyring av trapper og smug – kantoúnia. I enkelte smug truet kjøleskapsmagnetene og plastjuggelet med å blokkere hele passasjen, men i andre hang klesvask på snorer over hodet, og hullete asfalt og parkerte mopeder var det eneste jeg kunne snuble i.
Det var et glitrende sted å bare labbe. Ta til venstre eller høyre helt etter eget innfall, og se hvor innfallet førte meg.
Til slutt ville jeg uansett hente meg inn igjen. Enten langs havet eller esplanaden, den grønne lunga mellom gamlebyen og den gamle festningen. For venetianerne var tomrommet en dyd av nødvendighet – det ga dem fritt skuddhold mot eventuelle fiender. I dag er den gamle skuddlinja omgjort til park, med noen av Korfus dyreste kafeer under arkadene Listón på gamlebysida.
Den uinntakelige festningen
Overpriset kaffe har aldri vært min favoritt. Og sannheten er at Korfu by fortsatte å være interessant også videre østover. Her passerte jeg Contrafossa, vollgraven som skar den venetianske festningen, Palaio Frourio, ut fra selve øya. Sammen med de imponerende murene var dette systemet med på å holde Korfu utenfor osmanernes grep, til tross for fem forsøk; på det siste satte de hele 33.000 soldater inn i forsøket på å erobre øya.
Selve festningen var for så vidt raskt unnagjort. Men utsikten fra murene var uansett verdt turen.
Tilbake i gamlebyen var jeg i samme modus. Jeg gikk og kikket. Jeg så tårnet til Annunziata, kirka en napolitaner fikk bygd på 1300-tallet, og som ble revet etter krigen. Jeg så rådhuset som opprinnelig var teater.
Så fikk jeg nok severdigheter. Jeg stilte meg under hundrevis av lyspærer på Café Bristol og lot kvelden komme. Korfu by var enda finere i mørkets mysterier. Men det var jo Albania som var mitt mål. Den store Korfu-ferien får eventuelt komme senere.
Lik Det vonde liv på Facebook!
