REISE TIL: GJIROKASTRA, ALBANIA

Det første jeg så, var festningen. Den så uangripelig ut der den lå på tuppen av en åsrygg, høyt over Drino-dalen.

Det var likevel selve byen Gjirokastra som lokket meg. Over 500 historiske bygninger fra osmansk tid og tidligere står på Unescos verdensarvliste sammen med Berat lenger nord. Sammen med de romerske i Butrint er den med andre ord den klart største severdigheten rundt Saranda.

Likevel visste jeg at de fleste turistene holdt seg der nede, langs kysten. Her, et par mil inn i landet, ville jeg være langt mer alene. Det passer meg alltid bra.

Her får du tips til flere reisemål i Sør-Albania!

Den gamle byen i dalsida

Gamlebyen holdt hva Unesco lovet. Det var bratte gater med brostein, høye steinhus og karnapper. Og høyt over takene ruvet murene på festningen fra det 13. århundre.

Gjirokastra er første gang nevnt i offentlige dokumenter i 1336. Men byen som den gang het Argyrokastro – sølvslott – er mye, mye eldre. Bymurene er fra tredje århundre, og de første murene i festningen ble støpt opp allerede i det sjette.

Da tyrkeren Evliya Çeleb besøkte byen i 1670, noterte han seg at den hadde rundt 2000 hus, åtte moskeer, 280 butikker, fem fontener og like mange vertshus, samt tre små kirker for «de vantro».

Hvert av husene, kullë, hadde et tårn, skildret han, før han skrøt av steinarbeidet til beboerne. Den hvite granitten var «hogd ut av mesterlige steinhoggere som om de var Ankara-mursteiner fra et enkelt stykke,» skrev han.

Noen idyll kan det likevel ikke ha vært. Når tårnene raget over byen, skyldtes det nemlig ikke gjirokastritenes ønske om fin utsikt. De sto der for beskyttelse. Uenigheter mellom borgerne kunne rett som det var utarte til blodige feider mellom klanene, ifølge Fondacioni Gjirokastra. Blodfeidene ga også forklaringen på de solide murene. Husene hadde derfor flere funksjoner: De var festninger og lagre, sosiale møtesteder, og statussymboler.

Albania er ikke som andre ferieland. Les denne lille kultur- og historieguiden!

Ting å se i Gjirokastra

Det sistnevnte sto sentralt da jeg besøkte huset som for meg ble høydepunktet i byen: Skenduli House, som ifølge byens turistkontor er det aller best bevarte osmanske byhuset i Gjirokastra.

Husets eier Skënder Skënduli guidet selv rundt i de tre etasjene, på en blanding av engelsk, fransk, italiensk, kroppsspråk og godvilje.

– Huset har 64 vinduer, 40 dører, seks bad og fire hamamer, ni piper og syv peiser, ramset han opp mens vi beveget oss fra rom til rom.

– Hvis du lurer på at det er flere piper enn peiser, er forklaringen nokså enkel: Jo flere piper et hus hadde, jo høyere sosial prestisje fulgte med, sa han. Og la til at huset hvor byens mest berømte bysbarn, Albanias kommunistdiktator Enver Hoxha, ble født, var én etasje lavere. Og mindre.

Skënder syntes at det bare var naturlig.

– Han var jo kommunist. En proletar, fastslo han.

Selv om en rekke andre historiske hus i byen også tar imot besøkende, gikk jeg heller til Hoxha-huset 50 meter lenger nedi gata. Der holder byens etnografiske museum til – en slags replika av hvordan et vanlig Gjirokastra-hus ville se ut under det osmanske riket.

I den gamle basaren holdt fortsatt enkelte håndverkere på i sine verksteder, mellom kafeene, restaurantene og suvenirbutikkene med kjøleskapsmagneter.

Byens legendariske gråtekoner, derimot, var ikke å se. Det hadde trolig vært en skremmende opplevelse. Ifølge Evliya Çeleb sørget gjirokastritene på 1600-tallet nemlig over sine døde hver søndag i 40–50, ja opptil 80 år, og det med en intensitet som var helt ekstrem.

Usynlige Hoxha

Jeg følte også at jeg måtte se plassen hvor en gedigen Hoxha-statue ruvet før kommunismen falt også i Albania. Ikke fordi det var noe å se der. Men kanskje nettopp fordi det ikke var noe å se. Her var to av byens epoker gjemt eller kastet: Først da biskopens palass ble revet for å gi plass til diktatorens megalomani. Deretter da også han ble kastet på historiens – og byens (?) – skraphaug av rasende innbyggere i 1991.

Eieren av Hotel Kalemi ^(*) – et 200 år gammelt byhus – Dragua Kalemi, mente at akkurat rivningen hadde vært en tabbe, selv om Hoxha var en bona fide drittsekk aldri så mye.

– De skulle ha dekket statuen med sement, og hakket den fram etter 30 år. Enver Hoxha er 50 år av Albanias historie. Og selve statuen var flott, argumenterte han.

Her finner du flere reisetips på Balkan!

Utsikten fra Gjirokastra festning

• 

• 

Det var nesten ikke mulig å besøke Gjirokastra uten å gå oppom festningen. Tross alt var det jo den som dannet utgangspunktet for at byen i det hele tatt ble en by. Arkeologiske funn tyder på at utsiktspunktet over Drino-dalen ble befestet allerede før romerne inntok området i år 168 f.Kr.

Å se festningen bød på nok en bratt spasertur – de fleste gatene i byen gjør egentlig det. Men vel oppe var det liten grunn til å angre.

Nede i kjellerne sto konfiskerte stridsvogner fra andre verdenskrig, tydeligvis en kilde til stolthet den dag i dag. Og oppe i dagslyset var det, om selve festningen ikke var all verden, en formidabel utsikt.

Så sent som for hundre år siden, i 1914–1921, ble et lite land bevoktet herfra – den autonome republikken Nord-Epirus hadde Gjirokastra som hovedstad. Nå var den bare et minne og et utkikkspunkt.

Men turistbyer er som regel best slik.

PS! For en enda bedre utsikt, fortsett veien videre oppover bakken fra festningen og hold venstre når veien blir til mindre stier.

Praktiske reisetips

^(*) Lenken går til Booking.com, som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Du kan lese mer om dette samarbeidet her.

Lik Det vonde liv på Facebook!