REISE TIL: SPIDDAL, IRLAND
Den irske naturen kan være forlokkende – og nesten mystisk – med sine steingjerder over endeløse småbølgende vidder. Enkelte steder stikker også en sagtannet ruin opp fra lynglandskapet.
Men det er også en grunn til at Irland kalles «Den grønne øya». Det glinser nesten alltid av ny nedbør på asfalten.
Kanskje er det derfor pubene her er så hjemmekoselige. For det er ikke bare på Matt Molloy’s i Westport du risikerer å bli sjarmert i senk av stemningen, sangen og svart stoutøl. Hver eneste lille slumrende landsby her ute i vest har sin egen skjenkestue. Og bli ikke overrasket om et skilt med «musician’s corner» forteller om livesessions også her.
Når våren kommer til Spiddal
The lights are on in Standun’s
And the spell has been broken
The roadside teahouse door
Is wide open
En av de mest berømte irske pubene ligger i et slikt minisamfunn.
Spiddal er strengt tatt bare 15-20 hus som står vegg i vegg rundt et veikryss. Men stedet har inspirert en egen sang av det millionselgende bandet The Waterboys, «When Spring Comes To Spiddal», som spilte inn deler av plata «Fisherman’s Blues» i landsbyen. Og både Waterboys- og U2-medlemmer er blant musikerne som har dukket uanmeldt opp til session på Tigh Hughes Pub i sommersesongen.
Men når kommer egentlig våren til Spiddal? Jeg dro dit en dag i mars, og innså at Vest-Irland definitivt ikke er stedet å reise hvis du vil tyvstarte våren.
Den var kjølig i marsværet. Vinden sto jevnt og surt fra vest. Og nå, utenfor sesong lå landsbyen og Tigh Hughes nærmest i dvale.
Les mer om min bilferie i Irland her.
Den berømte puben
Farmers gather talking
Freed from Winter’s yoke
As Spring comes to Spiddal
En eldre mann satt ved baren. Guinnessen tegnet en tynn strek av skumbart etter hver slurk, like ofte fjernet han den rutinert med underleppa. En stund var han den eneste andre gjesten. Sessions – levende irsk folkemusikk – var det ikke noe av.
Sessionskulturen er ifølge The Guardian truet på den irske landsbygda. Så kanskje var det ukedagen, kanskje var det mars måned. Ifølge Wikipedia er det livemusikk i Spiddal de fleste helger, og oftere om sommeren.
Tomheten gjorde likevel ikke puben ukoselig. Tvert imot.
Det var fyr i peisen. Den varmet godt og ga en landlig eim av husdyr i rommet. Og på veggene skapte gamle reklameskilt for Guinness og tobakk, og hyller med båtmodeller og nips, en lun atmosfære.
En landsby i vinterdvale
On a soft and fresh Atlantic air
A mist of pollen floats
Utenfor puben lå Spiddal like dypt i sitt vinterhi. Ikke at jeg tror den er et hektisk sted noen tid av året. Hundre meter fra krysset ved puben, uansett retning, tok naturen over for bebyggelsen.
Jeg tok en tur ut på moloen vest for landsbyen. Fire-fem båter hvilte skrått på kjølen mot sandstranda. En av dem var den store passasjerbåten «Catherine». Lå den i vinteropplag eller hadde den falt for dårlige tider?
Kanskje jeg kunne spurt mannen som sto nede på stranda. Han slo golfballer opp mot grassbakkene, men innsatsen virket halvhjertet. Kanskje han bare kom seg bort fra kona en stund.
Vinden sto jevnt og surt fra vest. Jeg gikk videre. Ut i retning Connemara. Det var langgrunne, bleke strender, grønt grass og steingjerder.
Regnet hadde begynt å sildre jevnt da jeg tok på hjemvei. Mannen med golfkølla og de tre ballene hadde for lengst forsvunnet. Og våren lot ennå vente på seg i Spiddal.
