REISE TIL: JEREVAN, ARMENIA
I Armenias hovedtad Jerevan kan de vakreste hemmelighetene være gjemt i slitne, bortglemte bakgater.
På kartet så det ut som en god idé. Å gå ned til gata som ifølge Lonely Planet fulgte en park, kun et par kvartaler lenger sør, før vi skulle krysse fra vest til øst i Jerevans sentrum.
I virkeligheten var ikke gata noen skjønnhet. Bare uten asfalt, uten butikker, tilsynelatende forlatt av hell og velstand, og helt blottet for grønne planter. Vi svingte inn likevel. Jerevan virket ikke å være noen farlig by, og uansett var det midt på lyse dagen.
Det viste seg å være et lykkelig valg.
Khachkar-makeren
Først fikk jeg bare øye på en mann i ferd med å bestige en stige som var lent opp mot en mur. Men da jeg så nøyere etter – ettersom stigeplasseringen var nokså underlig – oppdaget jeg den fascinerende sannheten:
Mannen, Varaz, var i ferd med å lage et av Armenias berømte kunstverk, en khachkar, og gikk på stigen kun for å få noen ekstra meters overblikk over hva han holdt på med.
Dermed var han et levende eksempel på en gammel og stolt historie. I hvert fall siden 9. århundre har armenerne laget khachkars – utskårne minnesteiner (ordet betyr ‘korsstein’) – hovedsaklig for sjelefrelse men også for å minnes militære seire, ferdigstillelsen av en bro, en kirke osv.
– Jeg bruker cirka to måneder på å lage en, sa han, etter å ha tatt en pause fra arbeidet på grunn av de nysgjerrige besøkende. Han inviterte meg til og med inn i skuret av presenning så jeg kunne studere flere khachkarer – og klappet på en av dem som invitt til meg om å stå på den så jeg kunne finne nye fotovinkler.
Khachkarene skulle ende opp i kirker, fortalte Varaz før han pekte på en av dem.
Den armenske diasporaen
– Den skal til Canada.
“Det må være en armensk kirke som heter Kanahda eller noe,” tenkte jeg. Men så sjekket jeg hjemmesiden (nå fjernet fra nett) til Varazdat Hambardzumyan, mesteren hans, der jeg kunne lese at hans Guds segl – som han kaller dem – har blitt eksportert til både USA, Danmark, Forente arabiske emirater, og Canada.
Dagen etter dro vi til verdensarv-klosteret Geghard, der noen nydelige eksemplarer av Armenias 40,000 khachkarer fins – i tillegg til et fantastisk kloster, plassert dypt inne i en ravine og delvis uthult inne i berget.
Der, mens hun sto foran to overdådig utskårne armenske korssteiner, hver med et kors flankert av intrikate mønstre av blader og druer, fortalte Hyur Services guide Sona noe interessant:
Uansett hvor dyktig mesteren bak en khachkar er, vil han alltid hogge inn minst en feil, slik at ingen utsmykning er helt symmetrisk.
– Fordi bare Gud kan lage noe som er perfekt, forklarte hun.
Så kanskje det var det Varaz drev med oppe på stigen, ikke undersøkte om han skar ut riktig, men det motsatte: forsikret seg om at noe ville bli feil.
Les også mitt blogginnlegg om Tatev-klosteret i søndre Armenia.
(Dette blogginnlegget har mye å takke Bradt’s Armenia with Nagorno Karabagh
(*) Lenkene går til Ark som gir meg en liten provisjon av et eventuelt salg.