Første turist på Pont du Gard

, , ,

, ,

REISE TIL: PONT DU GARD, FRANKRIKE

De gamle romerne hadde fantastiske ingeniører. De fant riktignok ikke opp hjulet selv, de fleste oppfinnelsene arvet de fra grekerne.

Men romerne satte ideene grekerne hadde latt forbli på tegnebrettet, ut i live. Dermed ble betongen og buen til imponerende konstruksjoner: Kuppelen på Pantheon, stadioner som Colosseum, underjordiske kloakksystemer, og lange og høye akvedukter og viadukter.

Jeg har sett mange av etterlevningene. Mange av dem av typen som får deg til å gni deg i øynene.

Min største opplevelse har likevel vært Pont du Gard.

Pont du Gard – faktaenes tale

Objektivt er Pont du Gard briljant. En 275 meter lang og 48,8 meter høy buebro i tre etasjer, som går snorrett over elva Gardon to mil nordvest for Nîmes. (Og 12 mil å kjøre nordvest for Marseille.)

Da den ble bygd, i løpet av rundt 20 år fram til år 60 e.Kr., var det for å frakte vann til kolonien Nemausus, som dagens Nîmes het. Og mens mange av de andre ingeniørbragdene fra Romerriket i dag er ruiner, er Pont du Gard nesten helt intakt.

I tillegg går den over en elv. Det er ikke egentlig noe poeng for akvedukter, som like gjerne kunne sørge for jevnt vannfall over daler og søkk, men dog: Det ser bra ut!

Romersk akvedukt i Tarragona i Spania
Også akvedukten utenfor Tarragona i Sør-Katalonia er flott. Men ikke like flott.

At akvedukten er nærmest selvskreven på UNESCOs verdensarvliste, sier seg nesten selv.

Når den står øverst på min liste, har det imidlertid også andre, mer subjektive grunner.

Jeg var der nemlig så å si helt alene. Selv om kalenderen viste august – høysesong i Sør-Frankrike, så vel som de fleste andre steder i Middelhavsområdet.

Her kan du lese om andre romerske severdigheter!

Pont du Gard
Pont du Gard uten en eneste turist. Nesten som å se den i glansdagene – kanskje.

Morgenstund på Pont du Gard

Pont du Gard åpner i dag klokka 09. Da jeg parkerte utenfor, viste klokka ganske mye mindre. Jeg hadde gjort mitt vanlige sparetriks på bilferie på den tida, og sovet i bilen. Det har en del bakdeler: kjipe fasiliteter for tannpuss er en av dem. Denne dagen oppveide imidlertid fordelen ulempene:

Du sover ikke særlig godt. Og da kan våkner du tidlig.

Heldigvis var billettkontoret også mer morgenfuglvennlig innstilt enn i dag. Så jeg slapp inn. Og fikk sirkle rundt hele sulamitten: 6 buer i nederste etasje, 11 i den mellomste, og 35 i den øverste, helt alene.

Lav morgensol badet den ene sida i gyllent lys. Baksida lå, naturlig nok, i skygge. Men buene glødet som gull.

Ikke en kjeft plaget omgivelsene med «Marvellous», «Oh my God» eller «Que belle, Antoine!». Bare småfuglene og elvevannet som kjælte over steinene la teppe over stillheten.

Reddet av bompenger

Det var nesten så jeg ble takknemlig for lensherrene og biskopene i Uzés, som tok vare på buegangene gjennom middelalderen og videre – ikke for å vedlikeholde vanntilførselen (vannkanalen var tettet igjen av smuss og skit), men for å bruke den som vei. Mot betaling, selvfølgelig. Uten at jeg har lest noe sted at franskmennene lagde sitt eget, lokale Bompengeparti i protest mot utgiftene.

Da jeg hadde sett hele mesterverket, gått over Gardon på snart 2000 år gamle hvelvinger, og tatt kamerastativ-selfie sammen med turkamerat Kjetil, sto bilen kokvarm og ventet. Og de to første campingbilene svingte inn på parkeringsplassen, litt før bussene.

Det var vel omtrent samtidig med at severdigheten åpner i dag.

Men jeg ville fortsatt ha trosset morgengruff og dratt dit tidlig. For Pont du Gard er verdt det. Hver øyegnukk og kaffeabstinens i kroppen.

Se flere reisetips i Sør-Frankrike her!