«Middag for Afrika / profitten går te dæm som sulte / Middag for Afrika / Tænk at det va mat / som skoill tel», sang Ola Uteligger i 1987.
Jeg er litt for ung til å vite hvor godt satiren traff mot over datidas Bob Geldof-bistand – «svineribbe-aid e bra / torskelever-aid gjer andre gla’» – men i dag ville den ha truffet innertier.
Men nå ville middagen ha vært for klimaet. Folk strikker, danser og seiler jorda rundt for klimaet, selv kjenner jeg en som løp til Paris for å bidra i kampen mot temperaturøkningen.
Tredje juledag kom likevel påfunnet selv ikke Hans Rotmo kunne ha funnet på:
At vi bør fly mer for klimaet!
Fra flyskam til ikke-fly-langt-nok-skam
Et gammelt ordtak sier at du skal høre mye før ørene faller av. Jeg rakk riktignok akkurat å kjøpe mitt første par lesebriller før Gunnar Garfors fikk sin kronikk publisert på NRKs nettsider, men likevel ble jeg nesten bekymret:
Hvor mye vås tåler du egentlig å lese før øynene detter ut?
«Klimahysteriet har bokstavleg tala teke av,» kunne globetrotteren fastslå i ytringas første setning. Hvilken flyplass hysteriet tok av fra og hvilken det flyr til, ble aldri klart. Poenget hans var nemlig et helt annet:
«Kanskje på tide å pensjonere flyskam òg? Ikkje minst fordi vi faktisk bør flyge meir for klimaet.»
En statistikk for alt
Garfors hadde selvfølgelig statistikken på sin side. Som Benjamin Disraeli (1804–1881) skal ha sagt, er det jo tre typer løgner: Løgn, forbannet løgn og statistikk.
I dette tilfellet var statistikken meget nyttig:
Luftfarten står for «usle» to prosent av verdens karbonutslipp. Verdens militære styrker, derimot, står for mellom seks og 13,5 prosent.
Det stemmer sikkert, i hvert fall omtrentlig. EESI og University of Oxford-baserte Our World in Data opererer riktignok med andelen 3,5 prosent for luftfart, men uansett:
Både Garfors og jeg er helt enige i synet om krig og fred og sånn.
Fly er for eliten, krig for massene
Men er sammenligningen helt rettferdig? Kun 11 prosent av verdens befolkning fløy i 2018, og én prosent av verdens befolkning sto for over halvparten av CO2-utslippene fra fly.
Nå er helt sikkert andelen som kjører tanks eller flyr jagerfly enda lavere, men like fullt:
Selv om Costa Rica, Panama og Mauritius klarer seg uten en stående hær, lever over 99,8 prosent av verdens befolkning i land med et militærvesen. Bare krigen i Ukraina gjør at 2,3 prosent av oss lever i et land i krig, mens ytterligere 3,2 prosent lever i et land i borgerkrig. Og da er ikke «fredslommer» som Palestina, Afghanistan, Mali, Sør-Sudan og DR Kongo medregnet.
Jeg er rimelig sikker på at befolkningen i alle disse landene gladelig flyr tur/retur Påskeøya daglig i bytte mot varig fred. Dessverre tror jeg imidlertid at det er urealistisk.
På samme måte tviler jeg på at det vil la seg gjøre å sende Putin, Lavrov, Myanmars junta, Jemens houthier, Al-Shabaab og resten av verdens krigsherrer på en non-stop flight jorda rundt. Selv om det utvilsomt ville ha vært bra for verdensfreden. Flyet ville for øvrig sikkert ha blitt sprengt i lufta, fordi minst en av passasjerene av gammel vane ville ha tatt med seg en bombe om bord.
Les også min dusteguide til ansvarlig turisme!
Turisten som fredsskaper
Garfors’ løsning er da også langt enklere. Fred er visstnok en oppgave for du og jeg. Vi må rett og slett benytte forbrukermakta(!) Vi må «ta ansvar og bestille lengre og færre flyreiser, ikkje fleire,» skriver han.
Og da skal vi ikke fly til Orlando for å besøke Disneyland. Vi må reise «meir ut av den vestlege bobla vi tilhøyrer» og «skjøne andre kulturar, sjå oss sjølve utanifrå, inngå venskap, motverke framandhat, byggje handelssamarbeid og senke skuldrer».
Dessverre er han ikke fullt så klar på hvordan det vil bygge fred.
De seks millioner russiske turistene til Krimhalvøya i 2013 hindret tross alt ikke Putin fra å annektere halvøya fra Ukraina året etter eller å gå til full krig i fjor.
Israel hadde like mange internasjonale turister i forhold til innbyggertallet som Tyskland. Det hindret hverken Hamas fra å angripe Israel eller Israel fra å gjengjelde etter mantraet «et hode for en tann, ti hoder for et øye».
Turismen sto ifølge Wikipedia for 14 prosent av Syrias BNP i 2010, men antallet turister hjalp lite da den arabiske vår ble til war året etter.
Eller for å ta to av landene jeg har hatt størst glede av å reise i: Etiopia og Myanmar. Myanmar var fortsatt på turismens miniputtnivå første gang jeg besøkte det. Neste gang var det knapt mulig å oppdrive et hotellrom i landets gamle hovedstad Yangon. Til Etiopia har selv min mor reist, riktignok etter sterke anbefalinger fra meg.
Det hjalp likevel lite. Selv om begge landene hadde sunn vekst i turismen og inntektene fra den, er de begge i borgerkrig. Eller som UD skriver: «Utenriksdepartementet fraråder alle reiser til Myanmar.» I Etiopia er det kun rett fram å besøke hovedstaden Addis Abeba. Og området hvor borgerkrigen raser verst? Det var selve høydepunktet både på min og min mors rundreise i landet.
Hvorvidt jeg var inne eller utenfor den vestlige bobla da det smalt, var nok særs irrelevant for krigsherrene.
Makta som rår
Og som Gunnar Garfors burde vite bedre enn noen:
Tuvalu, Marshall-øyene, Niue, Kiribati, Mikronesia og São Tomé og Príncipe har ikke bare én men to ting til felles:
De er blant verdens aller minst besøkte land. Og de har fred.
Sannheten er nok så enkel som at krig og fred og sånn styres av noen ganske få folk på toppen.
Hvis du vil fly for å redde verden, bør du nok ty til papirfly.
Men du kan fly fordi du har lyst til å reise og oppleve. For på samme måte som din backpackerferie neppe vil forhindre noen krig, vil den heller ikke hverken redde eller ødelegge klimaet.
Da må politikerne på banen. Akkurat som de styrer over krig og fred og sånn. Vi andre får nøye oss med litt svineribbe-aid. Og stemmeseddelen.