REISE TIL: UTLADALEN I ÅRDAL, NORGE
Den som vil makse overnattinga på Vestlandet, må ville seg selv litt vondt. I hvert fall i Årdal.
Øvre Årdal er det bratteste stedet jeg har sett. Selve tettstedet er for så vidt flatt, men beliggenheten, da mann! På begge sider ser fjellene ut til å ha blitt skåret ut med kniv, beint ned som om du sto i bunnen av en dyp takrenne.
Og innerst i denne slukten begynte dalen inn mot mitt overnattingssted for natta, Avdalen Gard.
Himmelturen
Opp til gården fra parkeringsplassen var det riktignok bare skarve to kilometer å gå, men her var selve avstanden like misvisende som en politikers bruk av statistikk.
Fjellgården Avdalen lå på 380 meters høyde, og Hjelle der veien var stengt med bom lå på bare 95. Det ga noen bratte klyv da stia til gården tok av fra grusveien – med alt jeg trengte til overnattinga i bagen. (Ryggsekkene forsvant på mystisk vis da vi flyttet til Sørlandet.)
Egentlig fins det en rent ut spektakulær sti opp til Avdalen. Avdalsskåri følger blant annet en 300 meter lang og én meter bred renne i fjellveggen, beskrevet slik av briten William Cecil Slingsby:
«Det er selve innbegrepet av dristig ferdsel (…) Like ved toppen av det veldige vannfallet fører en forrykt djevlebro over til motstående bredd. Her og der er stien felt ut i berget under overhengende fjellvegger og andre steder ført ut på tømmerklopper mellom fremspring over svimlende sluk.»
Jeg hadde startet dagen med båttur i Geiranger og fottur til Skageflå, og deretter kjørt over både Strynefjellet og Sognefjellet. Nå var klokka langt over middag, tanken om tussmørke begynte å true, så jeg måtte nøye meg med kløvstia fra Utladalen.
Den lå i dyp skygge bak Hurrungane, men det hjalp lite. Svetten silte fra panna opp kleivene.
Les min guide til Geiranger her!
Nydelige Avdalen
Da skauen viket for korttygde gressbeite, kom belønningen: Avdalen Gard.
Sju tjærebredde tømmerhus balanserte på rekke langs tungata, omtrent midt på en bratt innmark. Så steil var vestlandsnaturen at hovedhuset, hvor jeg bodde på lemmen (min bestemorsk for andre etasje), hadde en lav steinhelle under døra til kjøkkenet og halvannen etasje steinmur under stua.
Jeg nøt lyden av sauebjeller og bruset fra strykene i Avdalselvi, og gikk en snartur oppom fossen og kvernhuset, hvor gresstaket var så langragget at det nesten gikk i ett med naturen.
Så trakk kvelden ned gardinene.
– Du trenger en ti-kronesmynt til dusjen. Jeg regner med at du ikke har? informerte husverten før hun løste floka med Vipps.
Nydusjet satte jeg meg i lampelyset i stua og leste bygdehistorie.
Les om min halsbrekkende roadtriphelg på Vestlandet!
Det vonde liv på en god gård
Navnet Avdalen kommer ifølge Ivar Aasen av at det er en «afsidesliggende dal», men det hindret ikke folk fra å bosette seg her – helt til siste familie ga opp i 1962 og gården ble fraflyttet.
Den første beboeren vi kjenner til, er «Kjell i Affedalen», som ble skrevet inn i tingbøkene på grunn av en bot. Bygdeboka fortalte om en gård som støtt og stadig ble solgt videre, her bodde ingen på syvende generasjon.
Like fullt ble jorda beskrevet som god. Den hadde til og med to husmannsplasser.
Furuskogen var god og lett å komme til, og hele to oppgangssager lå i lia. Også engmarka var frodig, med vanning via ei renne fra kvernhuset. På det meste fødde marka på 50 geiter, seks kyr og gjerne to hester.
Samtidig var fjellbondelivet her til tider passende for en blogg med navn Det vonde liv. Bratte bakker kan jo være skumle kjører world cup-utfor.
Eller som Henrik i Avdalen skal ha sagt: «Dei snakkar om tunge bører, men eg har nok teke den tyngste som bar to av sønene mine livlause heim.»
En vettig tur til Vetti
Neste morgen tok jeg meg god tid. Sola hadde reist seg så høyt over fjellene at den varmet hele innmarka da jeg trampet nedover til Utladalen.
Etter å ha gjemt bagen bak en stein, travet jeg gårdsveien innover mot Vetti Gard.
Mens Avdalen nok alltid har vært en gård for spesielt interesserte, er Vetti langt mer vettig. Bøene langt inni Utladalen har vært dyrket i hvert fall siden 1120, bortsett fra et opphold etter Svartedauden, og den nåværende Vetti-slekta kom til gården i 1714.
At Fridtjof Nansen og «tinderanglingens far» Slingsby likte seg her, forteller kanskje ikke så mye. De var begge langt mer hardbarka enn meg.
Men at også Edvard Munch og Dronning Sonja har gått dit, forteller om en plassering som er langt mer fornuftig enn uren-luren-gården Avdalen. Munch fant for øvrig veien dit to ganger – og påsto at turen hadde gjort ham ti år yngre.
For Slingsby var Vetti Gard en stopp på halsbrekkende utforskninger av Hurrungane. Selv nøyde jeg meg med koseturen inn og opp til det som Slingsby beskrev som «vel det vakreste og et av de høyeste vannfallene i Norge»: Vettisfossen.
For den britiske fjellpoeten hadde fossen en «uhørt skjønnhet», hvor «skaperverket hadde skåret et enormt, halvsirkelformet klippestykke rett ut av berget (…) og etterlatt et kirkerom hvor alteret (…) stekker seg cirka 300 meter mot himmelhvelvet». Derfra styrtet i samme beskrivelse elvevannet «lik en bevinget engleskare «ned – ned – ned i den dunkle avgrunnen».
Siden våghalsen også skrev at det neppe var tilrådelig å trå inn i selve kirkerommet på grunn av steinsprang, lot jeg det være. I stedet tok jeg et bilde og vendte nesa hjem.
Og følte meg ti år yngre da jeg hadde kommet meg ut Årdalsfjorden uten å få en steinblokk i biltaket. Neste stopp: Borgund stavkirke og Vindhellavegen!
Her er flere fine reisemål på Vestlandet!