REISE TIL SCHIPOL LUFTHAVN, NEDERLAND
Jeg kvier meg for å innrømme det, men det står ikke til å nekte for: Jeg elsker å fly. De første gangene erkjennelsen falt på plass inni meg, tynget det meg overhodet ikke.
OK, så elsket jeg den bekymringsløse tilværelsen svevende i en hvit, glinsende metallsky høyt der oppe mellom grantopper og atmosfære hvorfra skoger og fjell brettet seg ut som gigantiske kartblad og havene lå som gråblå tepper. Det var ikke annerledes enn at jeg også nøt følelsen av å skyte fart gjennom lyngen eller å brase gjennom tørre grankvister med høy puls i et orienteringsløp?
Jeg digget frihetsfølelsen og farta. Punktum. Ferdig med det.
Så trengte tanken på karbonlaget seg inn i den euforiske lykkebobla og tvang flyturen til å bli noe skammelig, en forbudt glede jeg burde skjemmes over, og i hvert fall slettes ikke skulle finne glede i.
«Så du liker å FLY, ja? Ja, ja, det er vel et nødvendig onde for at du skal få gjennomført dine helt påtvungne gjøremål. Men har du vurdert å heller ta toget? Det tar bare 13 timer fra Oslo til Hamburg, og derfra ligger kontinentet vidåpent foran deg med skinneganger i alle himmelretninger.»
Pokker ta. På min siste flytur, da jeg la bokmerket på plass i «Stoner» for å suge til meg innflyvningen til Schipol, innså jeg at min forbudte, utenomekteskapelige eufori ikke lot seg benekte, moralsk forkastelig eller ei.
«Flyet er en aluminiumsboks som du fraktes i. Med unntak av Widerøe-fly eller Himalaya i finvær er det ingen opplevelse. Min erfaring er at flyturen er akkurat så god som litteraturen jeg har med,» sa Jens A. Riisnæs da jeg intervjuet ham i VG for drøyt 15 år siden.
Jeg er heldigere stilt. For meg er lykken gjort så snart jeg har vindussete og kan la blikket stryke uforpliktende over hutaheiti enten jeg svever over spanske små drittbyer som har rotet seg bort i floken av hullete veier som slynger seg planløst rundt mellom bakkene, eller vannfylte myrhull som speiler seg i melkehvite skyer inn mot Værnes.
Eller når det på ingen måte er hutaheiti, men jeg kan la blikket søke etter klatretårnet i Lillesand på vei til Kjevik eller jeg kan se Liatårnet svulme opp på Sotra mens jeg glir i en bue rundt Flesland.
Og aller best liker jeg innflyvningen til Schipol. Der er verden alt det som arbeidspulten, t-skjortehylla eller huet mitt ikke er: Planmessig ryddig.
Stramt ordnet med ranke vindmøller som tegner en hvitprikket tapet i havet.
Med jorder så nidkjært streket opp at bonden må ha fått hjelp av en striks, kompromissløs ingeniør med linjal da han en gang tuslet rundt med treskoa sine for å dele opp teigene: «Der skal det være det være lysegrønt, der mørkegrønt, og den parsellen skal du holde brun til Gjermund Glesnes har flydd over åkerlappene dine, Herr Bonde.» «Ja, die is ontwangen, meneer de ingenieur.»
Det eneste som rusker til ordenen, er vannet. Elvene og sjøene klatter til systemet som blekkflekker og krusedullene til en skrallende toåring med sprittusj, i en lystig uorden som gjør bondens snorrette streker enda mer trassige.
Og så Schipol lufthavn, da. Den likner et takras fra lufta og er enda mer uforståelig når jeg endelig kjenner asfalten under beina kun for å bli busset fra én ende til en annen for deretter å måtte gå springmarsj gjennom endeløse korridorer tilbake til kanskje nøyaktig samme gate som vi nettopp landet ved for å ta neste fly.
Kanskje jeg heller burde ha valgt utgangen og leid en sykkel med kurv og skranglete kjede for å la øynene følge siktlinjene mot sivet og trærne langs elverotet langt der borte mens vinden strøyk morrasveisen glatt som en vimpel. Kanskje jeg burde ha været inn dunsten av goudamaskinene som drøvtygger gresset fra parsell 19 i lappeteppet.
Men nei. Kanskje en annen gang. For det kan jo hende at jeg får vindussete også på flyet videre.