REISE TIL: OLYMPOS PÅ KARPATHOS, HELLAS
Karpathos er i seg selv perifer – som den siste tørre steinen i det greske arkipelet, før du igjen treffer land i Egypt eller Midtøsten.
Ingen av øyas landsbyer kan likevel måle seg med Olympos.
En ting er at landsbyen ligger høyere enn noen annen på Karpathos. De drøyt 60 innbyggerne klamrer seg fast på en fjellrygg på 700 meters høyde, med en bratt fjellside ned mot havet på vest for bebyggelsen.
Enda mer unik har Olympos blitt fordi den så lenge var tilnærmet isolert fra omverdenen. Først utpå på 1980-tallet fikk den moderne selvfølgeligheter som asfaltert bilvei og innlagt strøm og vann.
Isolasjonen gjorde at landsbyboerne har holdt fast på både sin spesielle dialekt og klesdrakt.
Les også mine generelle tips til ferien på Karpathos!
Severdigheten Olympos
Det tjener landsbyboerne på i dag. Bilveien gjorde Olympos nemlig med ett til Karpathos’ kanskje fremste attraksjon. Ikke bare fordi landsbyen er slående å se på, der den likner en slak pyramide i pastell når du ankommer med bil.
Men også fordi du fortsatt får følelsen av å gå inn i tidslomme idet du parkerer og tar beina fatt innover den smale hovedgata.
Her sto konene med folkedrakten kavai og håndlagde geiteskinnstøvler, der de lokket oss inn i butikkene for å se på vevde stoffer. «Vintersysselen», kaller de håndarbeidet.
I sommerhalvåret var det liten tvil om at håndarbeid måtte vente. Selv på en dag da skyene skjulte fjelltoppene, var dagsturistene altfor mange til å få arbeidsro. Her skulle det selges!
– Alle nordmenn vil ha blå tepper
– Jeg var den første som hadde turister som kunder, proklamerte Rigopoula smilende der hun sto foran butikken sin omtrent midt i byen.
– Det er 49 år siden. Da kom en turistbuss med 10–15 turister hit en dag. Jeg drev et supermarked og fikk dem på besøk, fortalte hun videre.
Så lurte hun på om ikke vi også ville kjøpe noe. Da tenkte hun ikke på turistikonene som ektemannen maler. Også hun hadde nemlig åpenbart hatt en produktiv vinter, og hun visste tilsynelatende godt hva vi var på jakt etter.
– Alle nordmenn vil ha blå tepper, proklamerte hun med et bredt glis.
Landsbyene på Chios er enda stiligere. Les hvorfor her!
Det vonde liv i kvinnenes by
Olympos er også spesiell på en annen måte: Her er det kvinnene som rår.
Ikke bare var det de som bevæpnet med brødspader protesterte mot de italienske okkupantene fra 1912 til 1943 – italienerne kunne jo ikke henrette damer!
Kvinnen arver også morens formue. Den eldste datteren tar navnet til bestemoren. Og når et par gifter seg, er det hennes hjem de flytter inn i.
Rigopoula hadde selv nytt godt av den matrikalske tradisjonen. Hun arvet 700 oliventrær fra moren, og har fortalt Greek City Times at «hvis vi hadde overlatt arven til mennene, ville de ha sløst den bort».
Helt uten baksider er arvereglene likevel ikke. Fordi den førstefødte arvet alt, var gjerne småsøsknene uten særlige muligheter. Lillesøstrene forble ugifte og jobbet for eldstesøsteren, og mennene? De emigrerte. Til Rhodos, Kreta, Athen – eller til Amerika.
Sammen med isolasjonen, det golde fjellandskapet og byenes magnetkraft er resultatet av Olympos nesten har blitt avfolket: Fra 1200 innbyggere i 1947 har landsbyens folketall nå skrumpet inn til mellom 60 og 65.
Se flere tips til landsbyer i Europa!
Det gode liv i Olympos
Fraflytting var vårt minste problem der vi tuslet rundt i Olympos. Gråvær eller ikke, byen var nydelig.
Blomster bugnet i krukkene og stakk fram fra sprekker i fjellet. Dørene og vinduskarmene var nymalte, og i et bur utenfor den første kafeen i byen lot en papegøye seg gladelig mate med peanøtter.
I tillegg var det katter overalt. Her var det mye kos på veien!
Også kirka i byen viste seg å være nydelig. Innenfor den pastellgule fasaden trådte vi inn i ekte bysantisk mystikk under den store lysekrona, kuppelen og hvelvingene.
Herfra skrådde gata bratt nedover. Langt der nede lå havet som et turkist teppe. Vinden rusket i luggen, men det gjorde lite.
En større skuffelse var det at restauranten ved byens vindmøller, Milos Taverna, var stengt. Ifølge det vi hadde lest skulle det være Olympos’ beste restaurant, men stengte spisesteder har lite å by på.
I stedet havnet vi på et spisested jeg ikke vil anbefale noen. Våre uheldige menyvalg viste seg å være ferdigpizza fra isfryseren og vinblader fylt med det som smakte tomatpure. Karpathos’ pastaspesialitet makarounes både så ut og smakte som mark.
Forhåpentligvis treffer du bedre med lunsjen når du besøker Olympos. For det bør du hvis du reiser til Karpathos.
Les flere tips til flotte reisemål i Hellas!
