REISE TIL: MANDAL, NORGE
Før vi dro dit på en litt tilfeldig dagstur da Johanne var fem måneder, hadde jeg aldri vært i Mandal. Jeg hadde sett Sjøsanden og Furulunden på en turboturné gjennom «sørlandsbyene» for Magasinet Reiselyst, men svingte ikke engang nedom sentrum. Jeg hadde de to bildene jeg trengte, og jagde videre til Lindesnes og Lyngdal for å rekke hjem før helga.
Nå vet jeg at det var en tabbe.
Siden vårt første besøk for ni år siden, har dagsturen til Mandal blitt en like fast sommertradisjon som rekemiddager og å bade fra brygga.
På programmet står alltid det samme: Vi spiser kyllingpiadina med sylta rødløk og en fantastisk sennepsmajones på Smoi, og utforsker byens nisjebutikker. Hver sommer, til samme begeistring.
Mandal er jo en fantastisk vakker og sjarmerende by – helt der oppe sammen med Risør og Lillesand på min liste over reisetips på Sørlandet.
En kort historie om Mandal
Historien til Mandal startet, nær sagt selvfølgelig, med fisk og tømmer. Fra utsiktspunktet Uranienborg, 62 meter over det blå beltet som slynger seg ut til storhavet, var den perfekte beliggenheten åpenbar:
Hit kunne de fløte tømmer fra indre Agder. Kleven sør for dagens sentrum var en av de beste havnene på Agder.
Og for virkelig å gni det inn, ble Mandalselva omtalt som Norges beste lakseelv.
Litt kuriøst er det at dagens sentrum ikke ble noe tess før godt utpå 1600-tallet. Før det lå handelsstedet der lakselord-villaen Spidsbo på Furulunden ligger i dag. Stedet het Risøbank og var sentrum for Vester-Risør tolldistrikt. (Det siste kjenner jeg minst én mann i Risør som godter seg stort over.)
Da elva endret løp, fikk Mandal status som ladested i 1662. Først i 1921 fikk den bystatus, etter å ha vært Norges største ladested gjennom 1800-tallet.
Da dampmotorene overtok for seil og master, gikk det som i de fleste sørlandsbyene. Mandalittene hang ikke med. Men til forskjell fra de fleste egder, omstilte de seg. I 1869 ble ladestedet sammenlignet med en liten engelsk industriby; den hadde til og med Norges første oljeraffineri.
Her kan du lese mine beste tips i Risør!
De hvite kledningers by
Den lange historien som et viktig sted gjør at Mandal ikke bare har ett strøk med hvitmalte trehus. Her er det blendahvite kledninger overalt.
De smykker gågata Store Elvegate, men også Støkkan hvor Gustav Vigeland fødehjem er museum, Sanden bortenfor elvesvingen og Øvrebyen hvor Amaldus Nielsens (også født i Mandal) gate stiger til værs under Kronheia. Ja, til og med på sørsida av elva lyser det hvitt fra vakre trehus.
Hver sommer prøver jeg å gå på måfå opp en ny gate eller gjennom et nytt smau.
I sommer rakk vi til og med innom museet i Andorsengården, der tekstene under skutemaleriene tydet på at gjennomsnittlig levealder for sjømenn i seilskutetida må ha vært skremmende lav. (Matroser ligger faktisk fortsatt på bunn på statistikken.)
Maleriutstillinga i praktbyggets hovedfløy var ikke mindre imponerende. Tenk at Adolph Tidemand, Olaf Isaachsen, Amaldus Nielsen, Gustav Vigeland og Emanuel Vigeland alle ble født i denne lille byen!
Les om nydelige Ny-Hellesund i Søgne!
Playa del Mandal
En annen kvalitet som gjør Mandal til noe eget blant sørlandsbyene, er strendene. Ja, her er det nemlig strender. Mange, vendt i omtrent alle retninger rundt Furulunden.
Nettopp sandstrender er et knapphetsgode de fleste andre steder på Sørlandet. På vår evige jakt etter en strand i le for sørvesten i Søgne, har vi faktisk konkludert at løsninga heter Mandal.
Det begynner med Sjøsanden – nesten en kilometer med gylne sandkorn – og fortsetter med Lordens, Stumpestrendene, Kanelstranda, Spidsbo, Storebanken og Lillebanken.
Rusker det i luggen på alle dem – også rett under «leveggen» Hobdeheia vest for Sjøsanden – ja, da blåser det virkelig nordavind fra alle kanter.
Les også mine reisetips i Flekkefjord!
Sentrums hemmeligheter
Denne gang fristet byslentring mer enn sand i badeshortsen, så mens Tone og Johanne shoppet, skannet jeg QR-kodene i sentrum. Jeg leste om Fiskebrygga, Hestetroa hvor Smoi ligger, og Adolph Tidemands plass, og glemte nesten helt at jeg var skrubbsulten.
Da vår viltre plan om å spise gresk mat på Mandalsstua falt i gyros på grunn av tirsdagsstengt, var det egentlig litt greit også. Det er jo tradisjon å spise piadina på Smoi. Og enkelte tradisjoner, som sommerens mandalstur, bør man holde fast på.
Les flere innlegg om Sørlandet!
