REISE TIL: BLINDLEIA, NORGE
Det er noe usympatisk deilig med at sommerferien er over. Solgangsbrisen dovner, konserten av småbåter stilner, og endelig kan jeg gjemme meg i fred på hjemmekontoret.
Da Johanne hadde rullet ned bakken på vei til andre skoledag, plukket jeg med meg åra fra garasjen og ruslet ned trappene mot Skuggevik.
Så snart Skallefjorden var unnagjort, gled jeg inn Krossvigsundet. Justøybrua raget som en sementgrå bue over sundet. Den markerer den offisielle starten av Blindleia, målet for dagens kajakktur.
Kajakkens gleder
Jeg har sett Blindleia før. Jeg bor tross alt i Lillesand og ser starten av den fra stuevinduene. Og båtplassen vår ligger så nær at vi knapt rekker å få båten i plan før vi må sakke farta.
Det er uansett noe annet å gli over vannspeilet med rumpa på høyde med krusningene, uten gnålet fra Yamaha-en bakpå.
En kajakk er riktignok ikke like stille som oselveren jeg vokste opp med på Glesnes. Den mangler også de myke dunkene fra åren mot messingbeslaget på keipen. Men likevel. Du hører fuglesang og trekroner og det skarpe ploppet etter en makrell som har hoppet.
Les også om vakre Merdø utenfor Arendal!
Blindleia off season
Et ektepar drakk morgenkaffe på terrassen langs Karistangen. Ellers var sundet folketomt. Hyttene speilet seg hvitt i havet, her og der subbet insektene overflata så det liknet yr.
Men det var ingen båter på vannet denne fredagsmorgenen. Ingen opsjonssjonglører jaget framover med brølende 300-hestere bakpå den oppblåste RIB-en. Ingen eplehageutbyggere med trofékone og flybridge stor som dobbelgarasje lagde brottsjøer mot det gule plastskroget.
Jeg padlet rolig gjennom Grisøysund og svingte hardt babord rundt Rossnes, og fulgte Stuttifjorden og Kravigfjorden til jeg hadde de hvitmalte husene i Brekkestø på venstre hånd.
Stillhetens gleder
Nå var jeg halvveis. En eldre kar tok morgenbad fra en av bryggene på Verven. På den ytterste brygga i Naudesund ble en jolle buksert over med kjølen i været, klar for høsten. En svanefamilie svømte tilsynelatende planløst rundt langs Sullevigholmen.
Ennå hadde jeg ikke møtt én båt på kajakkturen. Jeg la om til raskere takt på åra da Stuttifjorden bredte seg ut foran meg. De første svetteperlene kjølte tinningene før jeg roet ned langs Kraksøya, den siste øya før Blindleias lange hovedløp tegnet en nesten rett blå strek hjemover.
Først etter Kavringen, hvor den siste «kjedelige» åpningen bredte seg ut mot Kvernhuskilen, kom to båter: Først en skjærgårdsjeep i breialt plan før en plastsnekke fulgte i døsig totakt; gubben som styrte, hadde lagt en pute akter og tøffet langsomt mot Lillesand.
I neste passasje dukket Justøybrua opp, som en grå strek over tretoppene.
For mange år siden, da jeg padlet i Thailand, fortalte kajakkguiden meg at han aldri kunne padle turen vi var på, med folk under 25. Ikke på grunn av det fysiske. Men på grunn av tålmodigheten det krever når målet du har i sikte, vokser sakte som en brøddeig mot horisonten.
Den gang var det seks kilometer åpent hav mellom oss og den smale stripa av grønt langt der ute i den blå horisonten. Nå var avstanden langt, langt kortere, men følelsen var den samme. Målet var synlig, men murbuen til brua steg så sakte mot himmelen at endringen knapt syntes der jeg lot åra skyve vannet.
Veien var hele poenget, de rolige padletakene og lyden av dråpene som traff overflata, målet i seg selv. Til slutt åpnet Skallefjorden seg foran baugen, og for hvert tak jeg padlet endret Ørnefjell karakter fra en masse av vegger til ett og ett hus.
Padleturen var over. Vannblemmene et faktum. Og Blindleia ligger der og venter hver dag sjøen brer seg som et blankt teppe.
Les flere innlegg om Sørlandet!