REISE TIL: OSLO, NORGE
Jeg har hatt Emanuel Vigelands mausoleum høyt på reiseønskelista i årevis, helt siden vi flyttet til Sørlandet og jeg beholdt jobben i Oslo. Hver andre uke sov jeg på luftmadrass på kontoret – med et nesten desperat behov for å finne på noe.
Jeg dro på guida tur i Kvadraturen – guiden startet med å slå fast at Oslo er Norges hovedstad – og på ølguiding langs Akerselva.
Men severdigheten jeg hadde aller mest lyst til å se, forble en uoppnåelig drøm.
Åpningstidene til Emanuel Vigelands mausoleum var nemlig alt annet enn pendlervennlige. Det dunkle murhuset på Slemdal er bare åpent på søndager, i 4,5 time. Det passet definitivt ikke.
Les mer om min guidede øltur i Oslo!
Endelig mausoleum!
I høst var tida endelig inne. Jeg var i Oslo, på en søndag, uten barn. (Mausoleet er definitivt ikke et drømmested for barn.) Alt lå til rette.
Emanuel Vigeland tenkte neppe særlig på turisme da han kjøpte tomta til sitt eget mausoleum. Det ligger jo langt oppi huttaheiti i Slemdal, midt blant forvokste villaer og enorme hager.
Her skulle altså kunstneren, lillebroren til Gustav, ha museum, før planene endret seg i begynnelsen av 1940-årene. Da murte han igjen vinduene og hentet inspirasjon fra antikkens gravkamre.
Resultatet var rommet broder’n og jeg trådde inn gjennom en lav dør i kortveggen: Et dunkelt, høyloftet rom dekket av fresker fra gulv til himling.
Mørket og kunsten
Til å begynne med så jeg nesten ingenting. Det er sånn Emanuel ønsket det. Det gigantiske freskestykket hans Vita skulle ikke avsløre sine hemmeligheter umiddelbart. Det skulle først tre fram når nattsynet våkner.
Synet var som en destillasjon av livet. Kjærtegn og triumf. Foreldre som holder opp sitt nyfødte. Men aller klarest så jeg døden.
Midt på den ene langveggen steg Døden opp fra et elskende par og holdt en skrikende baby i sine knoklete hender. Over døra lå et par skjeletter fortsatt i samleie.
Det var en lettelse da jeg fikk øye på maleren som satt i høyre ende av den samme kortveggen, muligens Vigeland selv – selv om han i dag holder seg pent og rolig i urnen rett over døra.
Etter en stund var vår tilmålte tid omme. Selv om ingen egentlig passet tida, føltes det greit å komme ut i lyset.
Emanuel Vigelands mausoleum er en av Oslos mest spesielle og vakreste severdigheter. Men også trolig den aller dystreste.
Veldig bra artikkel om mausoleet, Gjermund! Jeg har også hatt det på ønskelista en stund, men med de åpningstidene må det times og tilrettelegges, ja. Gjerne mere av de litt sære attraksjonene som ikke dukker opp når man googler «top attractions» 😃