REISE TIL: CISTERNINO, ITALIA
Du har ganske sikkert aldri hørt om Cisternino før, og det er forståelig. Det hadde heller ikke jeg før broder’n fant det perfekte feriehuset* ute på det vidstrakte havet av bølgende olivenlunder og steingjerder noen kilometer sør for byen.
Det beskjedne sentrumet skinte som en hvit kappe over åssida mot nord. Egentlig hadde det lite å si at den var viet to sider i National Geographics Puglia-guide og medlem i foreningen for Italias vakreste småbyer. Jeg ser byen jeg bor i, ferdig snakka!
* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg, og støtter dermed driften av denne bloggen. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.
En sjarmerende gamleby i Puglia
Så snart vi sto på Piazza Mazzini og så inn Porta Piccenne mot gamlebyen, ble det klart at Cisternino var noe langt mer enn bare et praktisk sentrum for dagligvareinnkjøp.
Det lille sentrumet var som en hvitkalket labyrint i et Donald-blad: Med trange chianche – steinlagte smug – med skarpe svinger som i et Snake-spill, fullt av blindgater og bomturer. Kun fem veier ledet ut av virvaret av plasser, passasjer og porter: Én mot nord, én mot øst, tre mot sør, og ingen mot den flatere vestsida.
Det normannisk-sveviske Torre Grande mellom to av de søndre utgangene minnet om en tid da forvirringa sikkert var nyttig. Hvordan skulle en fremmed hær finne fram i denne labyrinten da det ble bygget ni århundrer før Google Maps?
I guideboka ble Cisterninos gamleby tillagt en følelse av å utforske en by i Midtøsten. Det kan jeg hverken bekrefte eller avkrefte, men det var i hvert fall mulig å drømme seg bort til souken i Marrakech – minus eslene og ståket. Her var det stille, de fleste smugene tause med sine stengte boligdører.
Alt liv innenfor murene virket å samle seg på Piazza Vittorio Emanuele II, plassen hvor byens postkortmotiv Torre dell’Orologio strakk seg en snau etasje over de omkringliggende husene.
Les også om nabobyen Martina Franca – en nydelig barokkby!
Smaken av Cisternino
Cisterninos vakreste piazza var også hjemmet til gelateriaen Sandrino og byens institusjon Bar FOD hvor cisterninerne har drukket morgenkaffen siden 1921.
Her kunne vi faktisk se andre turister. Men også et eldre ektepar som trykket seg sammen i en trehjuls Piaggio Ape. Dagligliv, altså.
Rett inn første stikksmug lå Trattoria Bère Vecchie, oppkalt etter et av distriktene labyrinten er delt inn i, Scheledd, U’ Pantène, L’Isùle og u Bùrie, hvor de fleste historiske bygningene ligger.
Naborestauranten Al Vecchio Fornello er kjent for den lokale spesialiteten bombette – fylte svineruletter – men vi gikk altså for naboen og en annen apulisk favoritt: orecchiette con le cime di rapa. Var den grønne pastasausen med store blader av brokkolirabe spesielt god? Njæ. Men det var en rett som måtte testes i Puglia. Og selve restauranten, med bord spredd langt innover i smuget, er absolutt anbefalt.
Les om flere steder du bør se i Puglia!
Er det noe å se i Cisternino?
Videre sørover i gamlebyen var det strengt tatt forståelig at Cisternino ikke er selve samlingsstedet for turister, til tross for at åstoppbyen ligger midt i Valle d’Itria, selve trulli-land i Puglia.
Ponte della Madonnina var riktignok hyggelig, spesielt en solskinnsdag, høyt hevet over bilene i gata nedenfor, og med butikker og barer i den bymuraktige husrekka. Men egentlig var det ikke særlig mye å se, i hvert fall om du er på utkikk etter severdigheter.
Omtrent midtveis på «terrassen» lå det runde Torre Amati. Det nesten identiske Torre Capece ligger snaue 200 meter mot øst, langs Via Manzoni.
Midt mellom de to tårnene, ved den bredeste åpningen inn mot gamlebyen, lå byens kirke, Chiesa San Nicola med byens stolthet, en madonnaskulptur av Stefano da Putignano.
Mest moro var det uansett å prøve å finne veien gjennom rotet av chianche, før vi vendte nesa hjemover til våre tre trulli og svømmebassenget*.
Les flere reisetips i Sør-Italia!
