REISE TIL TRANSILVANIA, ROMANIA

I dag føles kanskje Transilvania som en bortgjemt bakevje. Men i flere århundrer var regionen rene motorveien for fiender østfra. Først kom mongolene, deretter osmanerne og tatarene – i bølge etter bølge.

I byene kunne de barrikadere seg bak tykke bymurer – i Sighișoara var gamlebyen beskyttet av ikke én, men to murer.

På landsbygda var det verre. Bøndene kunne jo ikke akkurat mure inne gårdene sine.

Les mer om den fantastiske middelalderbyen Sighișoara

Bakgrunnen for befestede kirker

Løsningen ble kirkene. Etter den mongolske invasjonen i 1241 og til utpå 1500-tallet ble hele 300 kirker i Transilvania befestet med murer og tårn, og utstyrt med et lager for å holde ut en beleiring.

For sikkerhets skyld ble landsbyboernes bacon lagret der.

Tanken var enkel: Hvis tatarene kom, skulle bøndene søke tilflukt i kirka.

De fleste av de befestede kirkene ble bygd av sakserne – tyskere kong Geza II inviterte til å befolke Transilvania. De kalte sine beskyttende kirker for Kirchenburgen. Noen steder ble også selve kirkehuset bygd som en liten borg – en Wehrkirche – med løpeganger, skyteskår og forsvarstårn.

Behovet var slett ikke innbilt. Mellom det 11. og 17. århundre skal landsbyen Prejmer ha blitt ødelagt mer enn 50 ganger. Kirka, derimot, ble kun erobret to ganger.

I ettertid kan jeg ikke forstå at jeg ikke kjørte de to milene fra Brașov for å se den. Men sånt skjer. Og jeg så da vitterlig min dose befestede kirker i Transilvania. De er tross alt blant regionens aller mest innlysende ting å se.

Kirkeborgen i Viscri

Den første kirka jeg stoppet ved på min rumenske bilferie, var i Viscri. I likhet med Prejmer er den en av de sju befestede kirkene i Transilvania på UNESCOs verdensarvliste.

Størrelsen på parkeringsplassen, en velfrisert gressplen, beviste at det gir turisme. Ovenfor et digert, skrånende hestejorde var silhuetten definitivt mer borg enn kirke.

Selve landsbyen var smått mistrøstig. De to husrekkene – sakserne lot dem gjerne henge sammen for å danne en mur – lå på hver side av en gressbakke med bekk i midten og en støvete grusvei. Noen av hustakene buktet seg som teglrøde reptilrygger.

Skiltet ved inngangen til landsbyen hadde lovet kafeer, butikker og overnatting. Men der jeg gikk i støvet fra bilene, så Viscri mest ut som et sted der du ikke ville bo.

Alt forandret seg da jeg sto foran kirka. Fra utsida så den ut som en middelalderfestning. Inntrykket var omtrent det samme da jeg hadde kjøpt billett og kunne gå innenfor.

Selve kirkeskipet var en parentes. Men murene og tårnene du kunne gå opp i, var formidable.

Muren var syv meter høy, med to tårn og like mange bastioner for å beskytte borgen, ehh, kirka.

Se hele reiseruta for bilferien i Romania!

Bibelhistorien på veggene

Den neste befestede kirka jeg så, var noe ganske for seg selv. Det skyldtes ikke først og fremst at sakserne i Mălâncrav ikke hadde vært frie borgere slik som Transilvanias øvrige saksere.

Grunnen til at jeg var blitt tipset om kirka, var veggmaleriene. Mens freskene i de andre saksiske kirkene ble malt over etter reformasjonen, fikk Mălâncravs livegne beholde sin malte, gotiske bibelhistorie – guiden min i Sighișoara mente det skyldtes at landsbyen lå så utenfor allfarvei at ingen brydde seg.

Uansett var innsida av den ellers beskjedne steinkirka utrolig vakker – definitivt den vakreste av Transilvanias befestede kirker. Stille var den også, siden den så vidt blir nevnt i guideboka.

Kirkerommet var godt og svalt i sommerheten, og trebenkene var slett ikke så verst. Med det største sammenhengende veggmaleriet i hele Transilvania langs veggene, nøt jeg luksusen av å bare se – lenge.

Den befestede plakatkirka

Til Biertan var det én mil i luftlinje, tvers over åsene. Veien var tre ganger så lang. Det gjorde lite, for den halvtimen i bil førte meg til Transilvanias mest Instagram-likte kirke.

I land som Italia, Frankrike og Spania betyr den tittelen turisttrengsel og priser like oppblåste som en luftmadrass. Her på den rumenske landsbygda betød det lite.

Biserica fortificată din Biertan, som den heter på rumensk, var definitivt verdt hypen.

Plassert på toppen av en knoll omtrent midt i dalen, raget den over landsbyen: Høy og mektig bak tre høye ringmurer og hele ni tårn. Selv døra til sakristiet var godt beskyttet; dørlåsen fra 1515 er så kompleks at den vant pris på verdensutstillinga i Paris 384 år senere.

Det føltes bare rett og rimelig at Biertan var den første av de befestede kirkene i Transilvania som fikk verdensarvstatus.

Også innvendig føltes Biertans kirke mektigere og større, med et mektig ribbehvelv og et gigantisk korsformet alter. Så var den da også de transilvanske saksernes domkirke i nesten 300 år.

Det eneste beskjedne innenfor murene, var «ekteskapsfengselet». Der måtte par som ønsket skilsmisse, bo sammen – med én stol, én tallerken, én skje og en liten seng med én pute. Hvis de fortsatt ikke hadde funnet ut av ting etter seks uker, kunne biskopen eventuelt innvilge skilsmissen.

Ifølge kirkebøkene skal det kun ha skjedd én gang på de mer enn 300 årene fengselet var i bruk.

Og den beskjedne naboen

Det er fortsatt rundt 150 befestede kirker i Transilvania. De var nesten overalt, også langs veien. Men du kan ikke stoppe ved alle. Selv UNESCO-kirka Saschiz lot jeg passere uten å stoppe.

Én til falt imidlertid naturlig. Siden alle gjestehusene i Biertan var fulle, overnattet jeg nemlig i nabobyen Richiş. Og selvfølgelig: Også den hadde sin egen befestede kirke.

Hadde jeg kontaktet herr Schaas, en av sakserne i landsbyen, ville jeg trolig ha fått se kirka innenfra. Den er sikkert fin. Men jeg gadd ikke.

Det er mange år siden jeg innså at «du kan ikke se alle kirker i Italia». Det samme gjelder Transilvanias befestede kirker. Men du bør se noen.

Sørg for at noen av dem i hvert fall er Biertan og Mălâncrav, og trolig også Prejmer.

Les flere tips til reisemål i Romania