Drømmen om fjellturer i Kaukasus

REISE TIL: STEPANTSMINDA, GEORGIA

Så gikk vi da. Bakken begynte idet stia stakk av fra veien. Stepantsminda forvandlet seg til et lappeteppe av skinnende bølgeblikktak. Og over oss, til å begynne med 500 høydemeter lenger oppe, lokket Tsminda Sameba.

Den kirka var nesten grunnen til at det ble Stepantminda vi reiste til, og ikke Svaneti, Tusheti eller noen av de andre fjellområdene som skyter til værs langs grensa mellom Georgia og Russland.

En rekke fjelltur-områder

Vi ville jo bare gå fjellturer i Georgia, broder’n og jeg. Og aller helst få tid til å oppleve noe av det andre som den gamle sovjetrepublikken har av skatter.

Men så var det det med timing, da. Vi reiste i slutten av mai, og Kaukasus-fjellene er høye. Trolig var det derfor og ikke på grunn av arroganse at guideselskapet i Svaneti ikke svarte på mine eposter.

I tillegg var det kjelkete å komme seg til Svaneti. En lang, lang dag i marshrutka (minibuss), eller en altfor dyr flytur. Til Stepantsminda var det kortere og enklere. Dermed kunne vi legge ut på fotturen du nå leser om, samme dag som vi forlot Tbilisi om morgenen.

Fjellveien til Stepantsminda er også en opplevelse – og kjent helt siden antikken! 

Sesongen i Kaukasus

Der vi strevde oss oppover lia, var forståelsen av at mai er altfor tidlig for å gå fjellturer i Kaukasus, fortsatt fjern. I Stepantminda, også kalt Kazbegi, var jo våren på full frammarsj. Gresset var grønt. Løvet var begynt å sprette. Og temperaturen tillot t-skjorte, i hvert fall midt på dagen.

Da vi endelig sto under den forgjettede Tsminda Sameba, på nært hold og fra feil side, var kirka slett ikke så flott som forventet.

Med sin nærmest trolske silhuett mot fjellheimen har treenighetskirka i Gergeti blitt et slags symbol for hele Georgia, og et av landets aller mest yndede fotomotiver. Vi måtte bare tvinge beina enda noen høydemeter opp før vi fikk nyte det.

For der, fra gressengene som løftet seg videre oppover mot Kazbek-fjellet (5033 moh.), fikk vi synet vårt: Den gamle steinkirka kneiste mørkt opp foran fjellveggen på motsatt side av dalen.

At de samme fjellene var dekorert med en hvit glasur av snø, gjorde utsikten enda flottere.

Prest utenfor treenighetskirken i Gergeti
Georgiske prester vet hva de skal ha på seg når de går i kirka.

Men samtidig innså vi én ting: De georgiske fjellene er altfor høye til å gå skikkelige fjellturer om våren. Du må, akkurat som i Norge, vente til sommeren.

Ved 1730 meter hadde vi ennå ikke nådd opp til snøen. Men den nærmet seg. Og vi hadde en middag å rekke.

Les alle mine innlegg om å reise i Georgia her!

Tsminda Sameba med bil

Neste morgen fylte sola dalen. Melislaget i fjellene lyste. Vi hadde avtalt med Genri at han skulle kjøre oss til Truso hvor vi kunne gå fottur i dalen.

Men først måtte vi én ting: Vi måtte se Gergeti-kirka i sol.

Genri pakket oss inn i Lada Nivaen og freste oppover.

– Her er bilveien. Der er stia, pekte han ved et kryss i Gergeti. Det var omtrent så mye engelsk han kunne. Så bar det oppover. Men bilvei? Sporet foran Ladaen var en ur, så et bekkefar og til slutt et sølehav. Firehjulstrekkeren ristet seg som en hund og bykset seg oppover. Men fram kom vi.

veien opp til Tsminda Mameba i Stepantsminda i Georgia
Med Genri bak rattet og en Lada Niva kommer du fram overalt.

Idet vi satte oss inn i bilen igjen, gled den første skya over Kazbek. Vi hadde stått opp akkurat tidlig nok.

Vakttårnene i fjellheimen

Truso startet som en bred u-dal, med flate enger mellom høye fjellsider, men snart trakk den seg sammen til et trangt skar. Nedenfor kjerreveien gikk elva Arsikomidoni bred og hvit. Over oss steg porøse fjellsider nærmest loddrett til værs.

Natur i Truso-dalen i Kaukasus i Georgia
Truso-dalen der hvor Genri satte oss av.

Og der kom helikopteret. Lavt som en svale gjennom skaret så det blafret i tøybåndene som var knyttet til buska over det lille kapellet.

Etter en stund videt dalen seg ut, som et hemmelig beite skjult av juvet.

Vi vadet over elva, den var 10 meter bred og støveldyp, og vannet bruste rundt oss. Men vi holdt oss tørrskodde. Vi satte oss i gresset og spiste matpakkene: Brødskiver og kaker fra Nazy i homestayen. Så vandret vi videre til bosetningene.

De var tomme. De fleste husene var ruiner. Noen av takene lå som morkne snøbroer over steinbygningene, andre hadde for lengst lagt seg til ro på jordgulvene. Men oppbyggingen var fortsatt synlig: Hvert sted hadde et tårn.

Arkitekturen er slik i Georgias fjellområder, også i Svaneti og Tusheti. De tilsynelatende idylliske fjellene har vært turbulente områder i århundrer før Tsjetsjenia, Sør-Ossetia, Abkhasia og Nagorno-Karabakh dukket opp i Dagsrevyen.

Abano kunne vise til et helt perfekt bevart tårn og en sønderfallen kirke. Dalen var fortsatt flat, men snart ville vi kunne ta av inn en sidedal og gi fjellstøvlene en viss følelse av høyde.

Men nei. Der landet militærhelikopteret på sletta foran oss. Soldatene gikk ut. De vinket til oss og beveget seg nærmere. Utbryterrepublikken Sør-Ossetia var rett bak fjellene her, og vi hadde trådt for nær. Vi måtte snu.

At sommergårdene i dalen i tidligere tider hadde blitt benyttet av nettopp ossetere, kunne for øvrig forklare hvorfor de nå lå øde.

Truso-dalen i Georgia
Den forgjettede dalen sett fra høyden da vi gikk en annen vei tilbake.

En fetekur i Stepantsminda

Ved bilen ventet Genri. Og «hjemme» hadde Nazy stelt i stand en georgisk middag på sitt beste: Grønnsakssuppe, khachapuri-er, ovnsstekt kylling og dessert med kaffe.

– En uke her og du vil gå opp to kilo, sa jeg til israeleren Shay som også bodde der.

– Jeg vil at alle skal bli sånn, smilte Nazy og holdt hendene godt ut fra hoftene.

Selve byen Stepantsminda, og Gergeti som den strengt tatt heter vest for elva, var mindre å skrive hjem om. I lia øst for sentrum lå riktignok det gamle sovjethotellet som i 2012 ble renovert og medlem av kjeden Design Hotels.

Men ellers? Alle butikkene hadde det samme utvalget: Vann, brus og sjokolade, samt basisvarer til befolkningen. Selv den ene fjellbutikken som lovet «alt av fjellutstyr» hadde stort annet enn stegjern. Solkrem hadde den i hvert fall ikke.

butikk i Stepantsminda
En typisk butikk i Stepantsminda.

Og stegjern trengte vi ikke. Til Kazbek ville toppturski være bedre utstyr. Chaukhi-passet ville være hvitt. Det måtte bli turer i dalførene, eller buss ned igjen til lavlandet.

Livet på grensa

Vi valgte det siste. Men ikke før vi hadde spist nok en særdeles næringsrik frokost hos Nazy (*).

Da vi tok farvel for påny å krysse vannskillet ved Jvari-passet, innebar det ifølge henne ikke bare et farvel til Stepantsminda. Det var til en hel verdensdel.

– Kazbegi (byen het det tidligere) ligger i Europa. Resten av Georgia er i Asia. Grensa går i Kaukasus, proklamerte hun med et smil.

Guesthouse Nazy i Stepantsminda
Nazy og Genri utenfor gjestehuset.

Landet virket likevel kjent og nærmest kjært også da naturen mildnet, etter at vi med magesyra som innsats hadde krenget oss ned alle svingene på «Georgian Military Highway» (highway, du lissom).

Og Asia? Det er mulig det. Uten at Stepantsminda føltes hverken mer eller mindre europeisk enn de historiske stedene – og like vakre, gamle kirkene – i lavlandet.

Men de kan du lese om i andre innlegg her på bloggen.

PS! Nettsida Caucasus Trekking har en fin oversikt over andre fotturer i Georgia. Hvis du ønsker en reiseopplevelse uten språkproblemer og logistikk, arrangerer Hvitserk gruppeturer til Kazbegi (*) med guide og fotturer.

Lik Det vonde liv på Facebook!

(*) Hvis du bestiller tur via lenken går en liten provisjon til meg. Pengene fra disse lenkene dekker noen av utgiftene jeg har til å drifte denne bloggen.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.