Vi lever i begynnelsen av den fjerde industrielle revolusjonen, sier de. Facebook gleder seg til daten din lenge før du har bedt henne ut, og Google vet at du trenger hårimplantat før du engang har slått på lyset på badet. «Bestill her, hårstråene sendes til 3D-printeren.»

Jeg kunne ikke hjelpe for at jeg følte meg akterutseilt der jeg lå: på sofaen, dopet på smertestillende, og med tomrommet etter blindtarmen som et blylodd mot puta.

Hva kan vel jeg om kunstig intelligens? Hvor godt står jeg rustet til å profitere på de selvlærende algoritmenes utrettelighet og fritak for arbeidsgiveravgift?

TV-dokumentaren «Den kreative roboten» fikk ambisjonene til å vokse. «Tid har jeg masser av. Krefter fins ikke.»

Det var på tide å sette maskinene i arbeid for meg.

Den allvitende intelligensen

Jeg ville rett og slett gi Det vonde liv en sårt tiltrengt oppgradering. Bort med den tverre, skjeløyde skribenten, hans uleselige frihåndsnotater og hans uendelige internettsøk etter en troverdig kilde til opplysningen han likevel som regel ender med å utelate.

Nå gjorde jeg ett søk: «ai writing bot», og klikket inn på den første sida som kunne tjene mitt formål: Essaybot.

En hel verden av kunstig intelligens (AI) lå for mobilens prosessorer. Mens selv hurtiglesere «kun» leser 3050 ord i minuttet i konkurranse, tar datamaskiner unna det mangedobbelte. Og de tar ikke kaffepause, må ikke på do, sover aldri. De glemmer ikke heller. Kunnskapens tre blir en hel regnskog.

Datamaskinene husker alt de noen gang har kommet over av informasjon: Hvor mange trappetrinn det er opp til Torre degli Asinelli i Bologna, antall sjiraffer i Tsavo-Mkomazi, og i hvilken alpeby Henrik Ibsen (61) flørtet med en 18-åring.

Med kunstig intelligens ville jeg altså kunne destillere alle verdens anekdoter og fakta til ren poesi – kun med noen tommeltrykk på mobilskjermen!

Det vonde liv kunne bli verdens største reiseblogg. Ved hjelp av sin bot har jo svensken Svenker Johansson «skrevet» tre millioner Wikipedia-artikler.

Verdens beste reisemål

Min første oppgave til den allvitende AI var oss reisenerders evige diskusjonstema: Hva er verdens beste reisemål? Jeg skrev inn det som essaytittel, og trykket den grønne knappen: «Search this title».

Tyskland, lød svaret. Og hvorfor ikke? Landet var i hvert fall en gjenganger i reiseredaksjonenes reisetips for i år. Så sjonglerte mikroprosessorene rundt på ordene fra internett til følgende hardtslående åpning (min oversettelse):

«Deutschland utgjør den endelige slutt på reisen. Det får hatt (sic.) en rekke spennende reiseattraksjoner som vil møte disse utsiktene (sic. igjen!) og drømmene til alle typer reisende uansett om de representerer spenningssøkere, partyholikere, sentimentale typer, historienerder, naturelskere og andre typer. Tyskland har sjøer, fjell, gamle kirker, slott, historiske bygninger og moderne skyskrapere som fengsler den reisendes oppmerksomhet og engasjerer dem.

Dets karneval, mat, øl og danser gir de reisende massevis av muligheter for moro og lystigheter. Tyskland er også berømt for sine biler, historie, kultur, effektivitet, kunst og musikk. Det er en ledende produsent av industrielle produkter.»

For meg minnet det om en femteklassings skolestil kjørt to runder gjennom Google Translate. Men hva skjønner vel jeg? Jeg fatter ikke engang hvorfor så mange leser Jojo Moyes og så få leser Flann O’Brien.

Jeg bestemte meg for å fortsette på samme måte: Med så få føringer som mulig for at AIs algoritmer skulle få jobbe upåvirket av mine begrensninger.

«Tyskland har mange vakre steder å besøke i Europa,» fastslo den automatiske skribenten, og fortsatte: «Landet huser noen av de vakreste naturlige underverkene i Europa. De tyske alpene er et av de beste stedene for å nyte en flott ferie.»

En ekte alpeby: Les om pasjonsspillbyen Oberammergau!

Og på andre plass: Sveits

Den kunstige intelligensen var som AI generelt: Uutgrunnelig og lite etterprøvbar. Er virkelig Tyskland landet for naturlige underverker? Er dansene så utrolig underholdende? Og er industriproduktene i seg selv en grunn til å reise dit?

Men nå hadde algoritmene fått strøm fra turbinen. Fra de tyske alpene assosierte de seg lett og lekent over grensa.

«De sveitsiske alpene er en annen populær destinasjon for turister», fortalte skjermen. Jeg trykket «OK» for å lokke fram neste setning: «De sveitsiske alpene er lokalisert i Sveits,» forkynte den allvitende.

No shit, länspolischef Hans Holmér? Her lot det til å vente store avsløringer. Jeg glemte nesten bandasjene på magen der jeg trykket meg videre i utlegningen.

«De har mange attraksjoner som tiltrekker seg folk fra hele verden.» (Den engelske originalteksten er morsommere: «attractions that attract».) «De sveitsiske alpene er berømte for sine snødekte fjell og de sveitsiske alpene er berømte for sitt slående landskap. De sveitsiske alpene er også kjente for sin utrolige fjellkjede (sic.), som er svært nær havet (hikk-hikk sic.)»

Nå tok det helt av. Algoritmen hadde falt inn i et sort hull i verdensveven. De sveitsiske alpene var også «berømte for sine spektakulære fosser», og for de «vakre innsjøene», og de var «kjent som et av de vakreste stedene på jorda», og de var «berømte for sin vidunderlige naturlige skjønnhet» som – igjen – «er svært nær havet». «De er også kjent for sin utrolige fjellkjede, som er svært nær i størrelse til havet.»

En lavine av lovord skled over skjermen, det meste så nær havet at sveitsiske fjellbønder sikkert eier minst tre fiskesjarker.

Da min tydelig høydesyke AI foreslo samme setning – om de utrolige fjellene og dalene nordvest i landet – for femte gang på rad, bestemte jeg at også algoritmer fortjener barmhjertighet.

Jeg skrev inn «another destination» for å hjelpe superhjernen ut av sin egen verdensvevfloke.

Hva AI vet om Italia

Det hjalp! Nå strømmet kretskortets visdommer over til Italia, og det var et verdens beste-valg som gjør meg velvillig til sinns, selv på en dopcocktail fra Arendal sykehus.

Jeg lå på rygg i sofaen og trykket skjermen full av glødende ros til Europas sjarmstøvel:

«En annen destinasjon som har blitt utpekt som et av de beste reisemålene for turister, er Italia. Italia er et vakkert land med mange steder å se,» doserte essayboten.

– Fortsett, gliste jeg, spent på å se de neste åndfullhetene fra verdens samlede kunnskap. De skuffet på ingen måte.

«Italia er et land hvor du kan se verdens mest berømte landskaper. Italia er et land hvor du kan nyte skjønnheten til naturen og dets naturlige underverker, og det er et land hvor du kan nyte den italienske kulturen,» skrev den kunstige intelligensen.

Den var som om en papegøye hadde forlest seg på bussreisereklamer og nå satt på vaglen sin og gulpet fram setninger i håp om nok en kjeks.

Se mine beste reisetips i Italia her!

Jeg stabbet meg opp på badet. Trykket ut nok en smertestillende, og la meg i senga. Uten mobilen. Drømmen om å bruke AI til å bli verdens største reiseblogger, var skrinlagt. Egentlig var jeg glad til. Jeg liker jo å skrive, selv om det kan gå fryktelig seint og tida slettes ikke strekker til. Men det jeg skriver, er i hvert fall mitt.

Hjelp algoritmene, lik Det vonde liv på Facebook!

Tre postskriptumer

PS! Det kan godt hende det fins bedre AI-baserte skriveprogrammer. Selskapet OpenAI har i hvert fall fortalt at programmet det har lagd, er så bra at de nekter å slippe det av frykt for misbruk.

PPS! Sverker Johansson fastslår i intervjuet jeg har lenket til høyere oppe, at ekte kreativitet krever et menneske som skriver, og ikke en bot. (Intervjuet er fra 2014.)

PPPS! Bildet i toppen av innlegget er grundig forfalsket ved hjelp av Photoshop. Også det programmet bruker store mengder kunstig intelligens, men jeg har ikke kunnskap nok til å utnytte den. Forfalskningen er klønete maskert med hensikt.