REISE TIL: HYÈRES, FRANKRIKE
Når noen sier den franske riviera nå, tenker du trolig på Cannes, Nice, Antibes eller Saint-Tropez. Men det har ikke alltid vært slik.
Da turismen til Cote d’Azur startet, før damptogene og automobilene og flyene gjorde reiser til en syssel også folk med en arbeidsgiver kunne bedrive, var det Hyères som gjaldt.
Allerede Katharina de Medici reiste hit, i 1564, og ba om at appelsintrær og andre eksotiske trær skulle plantes i hagen hun så ut på. I århundrene senere fulgte Victor Hugo, Robert Louis Stevenson og Leo Tolstoj. Selv dronning Victoria tilbragte vinteren her i 1892 (på det nå nedlagte Hôtel Costebelle).
De tidlige reisende valgte sikkert Hyères av ulike årsaker. Klimaet var omtrent det samme som i Nice; byen ligger litt mindre skjermet mot mistralvinden, men palmene trives også her, og ga en gang byen tilnavnet Hyères des Palmes. Sola var den samme. Og byen lå mye nærmere Marseille og Toulon, hvor jernbanen kom i henholdsvis 1848 og 1859.
Middelalderbyen Hyères
Hva datidas turister dagdrev med i feriene, aner jeg ikke. Da vi besøkte Hyères på vår Provence-ferie i påsken, var den viktigste attraksjonen uansett åpenbar:
Den har den flotteste middelalderbyen av alle de «store» byene i Provence.
I dokumenter fra 963 e.Kr. kalles den Eyras etter det latinske arae. Navnet siktet til saltfeltene på landtunga som viser finger mot Middelhavet sør for byen.
I det 10. århundre bygde ridderne av Fos en borg på toppen av åsen for å beskytte rikdommene saltet ga. Nedenfor anla de en befestet by. På 1500-tallet hadde byen vokst så mye at den trengte nye bymurer.
Inn i gamlebyen
Dermed ble vår adkomst til Hyères’ gamleby skapt: Porte Massillon. Vi kom da rett fra byggearbeidene på den ellers flotte Place de la République hvor 1800-tallets prakt møter middelalderens trange gater.
Det var en utrolig velkomst. Her, omtrent midt på rivieraen, var de første tre butikkene som møtte oss innenfor bueporten, en fiskehandler, en skomaker og en grønnsakshandler.
På den sistnevnte bunkret vi inn klementiner for sightseeingen før vi trillet sakte videre.
Opp mot Place Massillon ble butikkene mer preget av turisme. Men likevel. Hele stemningen var en helt annen enn det jeg hadde opplevd i andre liknende byer i Provence.
Og Place Massillon er tross alt selve hjertet for Hyères’ turistappell. Her tårner tempelriddernes runde Tour de Sainte-Blaise (også kalt Tour des Templiers) opp, og pastellfargede provencehus kranser resten av plassen. På midten, i sola, sto bordene til uterestaurantene tomme og ventet på gjester.
Videre oppover ble gatene brattere. Sidegatene kunne finne på å ende i trapper. Men vi slet oss opp. Gjennom den blåmalte stjernehimmelen i portalen ved den romanske kirka Collègiale Saint Paul. Forbi det stygge aristokratpåfunnet Porte des Princes og opp til blomsterduften ved Castel Sainte Claire, hvor forfatterinnen Edith Wharton i mellomkrigstida skapte én av byens fire «jardins remarquables».
Byoriginalen
Johanne sov, og smug for smug beveget vi oss nedover igjen. Mot Place Massillon og uterestaurantene med en drøm om å spise lunsj i sola.
Selv med kartet fra turistinformasjonen i fast grep, klarte vi ikke å sy oss fram til Porte de Baruc fra Hyère’s første bymur. Men vi fant deilige, stille smug. Med eviggrønne busker foran sandfargede hus med olivengrønne, turkise og himmelblå skodder.
Vi fikk se ham et stykke inn i Rue Rabaton, hvor et trafikklys i enden sikret at ingen mopedister møttes der hvor ingen moped har plass til å møte en annen. Iført rød tversoversløyfe og vest, hatt, stokk og frakk med pelskrage og to skjerf: et oransje og et rødrutete, liknet han mest av alt en krøsus fra en westernfilm.
Han het Michel, men utover det var det han fortalte lite egnet til avkryssingsskjemaer.
– Jeg er fra Napoli, sa han. – Og fra Storbritannia, Spania, Frankrike. Det er i min globale DNA.
– Fra Norge også?
– Nei. Men en del av meg er litt fra Tyskland. Og jeg har handlet litt med Norge. Jeg drev med urter, svarte han.
Michel trakk fram en trepistol fra lomma. Den var beskyttelsen hans. For Hyères lå langs kysten og kysten har alltid vært sårbar for angrep. (I virkeligheten var Île de Porquerolles spesielt utsatt for sarasenernes angrep, fra Fastlands-Provence ble muslimene fordrevet av William I i år 973.)
På jakt etter en vakker kystby utenfor tråkket? Les også om Sanary-sur-Mer!
En lunsj på Place Massillon
På Place Massillon skinte sola. Bistro Les Templiers hadde helt vill dekor, med en sjørøverskulptur langs veggen og bieblomsterpotter på bordene. Men menyen var fristende, og ett og samme bord kunne både gi sol til oss og skygge til vogna.
På hjørnebordet satt Michel og leste Le Monde Diplomatique.
Vi bestilte risotto med reker og lammetagine, og tok tørn med å støtte Johanne da hun ville gå over brosteinen. Livet var deilig.
Les også om den fantastiske lunsjen vår i innlandsbyen Collobrières!
Aristokratenes Hyères
Egentlig kom den eneste skuffelsen i Hyères da vi etter lunsjen bestemte oss for å ta en sveip over 1800-tallets stoltheter.
For datidas aristokrater var det nemlig ikke gamlebyen som lokket. Trolig var den som andre middelalderbyer på den tida, preget av overfylte leiligheter og gater hvor skyllevannet fløt og kjerrer og mennesker skumpet i hverandre.
Da var det sikkert bedre i villaene nedenfor.
Men selv om både Grand Hôtel des Îles d’Or, Villa Saint Hubert og Villa Mauresque var henholdsvis staselige og eksentriske – det sistnevnte bak så høye gjerder at du skulle tro dronning Victoria fremdeles var på besøk i hagene – lå de i dag langs trafikkerte gater.
Gamlebyen derimot, var akkurat slik vi drømte om, og det som fikk oss til å velge Hyères-området som feriemål i det hele tatt.
Les om hele vår påskeferie i Provence her!
PS! Da vi reiste til Hyères i månedsskiftet mars/april, fristet ikke Île de Porquerolles og de andre øyene utenfor kysten. Hvis du skal reise dit, finner du fergetidene her.
Og du finner flere bilder nedenfor kartet.
Lik Det vonde liv på Facebook!
