REISE TIL: PAYS D’AUGE, FRANKRIKE
I Normandie forsto jeg fort at Frankrike er mer enn bare ost, vin og pariserloffer. Ikke bare drikker normannerne flest sider og ikke vin til camemberten. Til og med i brennevinet er det epler som gjelder.
For det er nettopp det calvados er: Et eplebrennevin.
Nå er ikke egentlig brunt brennevin tingen for meg. Men etter å ha besøkt en av de virkelige postkortgårdene som lager ildvannet, må jeg innrømme det:
Calvados kan faktisk være godt.
Bindingsverk og epler
– Produsentene i Cognac har nok vært flinkere forretningsmenn enn oss, og har fått høyere prestisje. Men vi begynner å komme oss også her, sa Virginie Legruf da Tone og jeg besøkte gården hennes på vår bilferie gjennom langs vestkysten av Frankrike.
Calvados-gårdene ligger spredt over vestlige og sentrale Normandie, og mange av dem holder åpent for besøkende. Når det ble nettopp hennes gård vi reiste til, skyldtes absolutt ingen dypere analyse eller kunnskaper.
1600-tallsgården i Gonneville så rett og slett ut til å være smellvakker i brosjyren vi fant (og på nettsida).
Les også om den fantastiske katedralen i Rouen, på veien mot Paris!
Og smellvakker var den, eplegården Christian Drouin kjøpte i 1960. Her var rader av krokete epletrær, og et tun av perfekte bindingsverkshus – langt ute på landsbygda i Normandie.
Hadde det ikke vært for trillebårene og tilhengerne, samt rommene hvor fjellene av modne epler havner, kunne vi lett ha forvekslet livet som calvadosbonde med noe idyllisk.
Her finner du alle mine innlegg om reiser i Nord-Frankrike!
Å lage en calvados
Da en stor gruppe franske bussturister hadde fått sitt, tok Virginie seg tid til å gi en privat omvisning.
Dermed fikk vi i det minste en liten innsikt i eplebrennevinets hemmeligheter. Vi fikk høre at Pays d’Auge er den kanskje strengeste av de tre appellasjonene for calvados.
For å kunne merkes som «Pays d’Auge», må det maksimalt være 30 prosent pæresaft i sideren som danner grunnlaget. Den må igjen dobbeldestilleres – ja, godkjenningen stiller til og med krav til hvilket destillasjonsapparat bonden får bruke.
– Her på gården bruker vi 30 forskjellige eple- og pæresorter. De ristes av greinene, knuses og presses, før de gjæres i 3–4 måneder så mosten forvandles til sider med alkoholstyrke på 6–7 prosent. Den første gangen vi destillerer, holder spriten 30 prosent. Etter andre gangs destillering 70, forklarte Virginie.
Hun fortalte at den ferdigdestillerte spriten er helt klar. Fargen er det fatlagringen, på gamle portvin-, cognac- og sherryfat som gir.
Da hun tok oss med inn i lagringsrommet, viste hun også ett av forgjengernes beste triks: Ovale vinfat.
– De fatene er over 100 år gamle. Man lagde dem ovale for å lure skatteoppkreveren, sa hun.
Les også om landsbyen Camembert (ja, nettopp!) like sør for Virginies gård!
Og her kan du lese om Mont-Saint-Michel, områdets største severdighet!
Prøvesmaken
Da vi etterpå stilte oss opp foran bardisken for en velfortjent smaksprøve, var det derimot ikke noe lureri.
Cristian Drouin XO kjælte med munnhulen som en rund, dyr konjakk. Samtidig luktet og smakte den umiskjennelig av eple. Det var så godt at vi til og med kjøpte en. Calvados kan jo lagres. For til vanlig bruk foretrekker jeg fortsatt vin – eller Nord-Frankrikes andre eplespesialitet: Sider.
Lik Det vonde liv på Facebook!
