I Viterbo er den beste severdigheten gjemt

REISE TIL: VITERBO, ITALIA

Du kimser ikke av Viterbo. Og ikke bare fordi historien forteller at det var her den lengste pavekonklaven gjennom tidende fant sted: 1006 dager trengte kirkens utsendte – og etter hvert utslitte – før de klarte å bli enige om hvem som skulle bli ny pave.

Da hadde byens borgere blitt så lei av de kranglevorne kardinalene at de først stengte dem inne og satte dem på matrasjon, deretter kuttet rasjonene til kun mat og brød, før de i januar 1271 – etter over to år – fjernet taket på Palazzo dei Papi.

Selv da gikk det helt til september før kranglefantene ble enige, og Gregor X ble pave.

Palazzo dei Papi i Viterbo
Loggiaen til Palazzo dei Papi er en god kandidat til tittelen Viterbos mest kjente motiv.

Reisen inn i Viterbo

Du kimser ikke av Viterbo fordi det er en forrykende by. Og ikke fordi den er provinshovedstad for Nord-Lazio. Det kommer egentlig bare til syne når du kjører inn til byen: Som lettindustri, blokker og rundkjøringer.

Men når du endelig får øye på det historiske sentrumet, skjønner du det.

Da ser du nemlig bymurene, som tårner opp som i en tegnefilm. Høye, ranke, med tårn, kreneleringer og trange bueporter.

Porta Romana langs bymuren rundt Viterbo
Det er faktisk lov å kjøre bil inn gjennom Porta Romana. Selv om det kanskje ikke ser sånn ut.

Det eneste som ikke stemmer for en bona fide turistmagnet, er egentlig flokker av andre turister.

Skal du reise til Midt-Italia? Les flere innlegg om regionen her!

En ekte middelalderby

Nå gjorde ikke det oss noe da vi parkerte utenfor Porta Romana og tok en frokostcappuccino på den første kafeen innenfor.

Porta Romana er en av hovedinngangsportene til Viterbos gamleby, og via en forlengelse den egentlige starten på Corso Cavour – gatenavnet som nærmest per definisjon signaliserer hovedgate i italienske byer.

Den var bygd for riddere til hest mer enn for biler. Men stikk i strid med hva det så ut som, var det mulig å kjøre inn der. Anbefalt er det likevel ikke. Det ligger en stor p-plass like utenfor.

Fra vårt vindusbord studerte vi Middelalderen i møte med det 21. århundre: Spirene over bueporten og lyden av Fiatene som ristet over brosteinen i gata.

Da vi kom inn i San Pellegrino, meldte tidsmøtet pass. Der var det bare Middelalderen igjen. Smug og tårn og nakne murvegger. Og hus bygd så tett-i-tett at selv rommet over smugene var fylt igjen – med passasjer til fotgjengere og vogner.

 

Barnevognvennlig var det ikke med sine trapper og kroker. Men stemningsfullt og stille. Og en prest som begeistret demonstrerte 3D-effekten i takmaleriene hvis du går framover eller bakover i Chiesa di S. Giovanni Battista.

De mange tårnene i San Pellegrino-området har for øvrig en god forklaring: Bydelen lå så langt unna borgen at innbyggerne der trengte ekstra beskyttelse. I boka «Istoria della cittá di Viterbo» fra 1742 skal det være nevnt 197 tårn. I dag står 40 av dem tilbake.

Piazza della Morte spiste vi lunsj. Pasta med guanciale og trøffel, og blåskjell med bønnesuppe på Il Gargolo ristorantino. Prisen var det eneste som ikke var førsteklasses.

 

Og det til tross for at Viterbos mest kjente severdighet, Piazza San Lorenzo med il Duomo og Palazzo dei Papi med sin imponerende loggia kun var en bro og gatestubben forbi Palazzo Farnese lenger borte.

Men sånn er Viterbo. Den har ikke mange turister. Da kan de heller ikke ta turistpriser.

En godt skjult severdighet

San Pellegrino-området var stemningsfullt. Loggiaen vakker og den romanske duomoen deilig naken.

For oss ble selve høydepunktet i Viterbo en severdighet vi ikke engang hadde hørt om. Og vi fant den ved en ren tilfeldighet.

Vi sto og beundret utsikten bak søylegangen under Palazzo dei Priori, på baksida av praktplassen Piazza del Plebiscito, da en eldre mann henvendte seg til Tone.

– Er dere fra Italia?

– Nei. Men jeg forstår italiensk.

– Da må dere bli med meg.

Torre dell Orologico i Viterbo
Torre dell’ Orologico og en av Viterbos løver.

Deretter ledet han oss ut på plassen igjen og rundt hjørnet, og tolv skritt ned Via Filippo Ascenzi.

– Ta heisen opp i andre etasje og be om å få se freskesalene, sa han. (I heisen tilsvarer det knappen 1.)

Døra han sto utenfor, var en helt alminnelig kontorinngang, og messingskiltet lød «Uffici comunali» – kommunale kontorer. Vi gikk inn, tok heisen opp i tredje (2 i heisen), og tok heisen ned igjen. Der inne hadde det ventet kun sterile, kommunale kontorer.

Hadde han drevet gjøn med oss? Var han en skrulling? Han virket ikke sånn, så heldigvis gjorde vi et nytt forsøk, denne gang til etasjen under. Dermed fikk vi se Palazzo dei Prioris fantastiske saler, som trygt må kunne kalles Viterbos best bortgjemte attraksjon.

Les også om Bolsena – en nydelig småby lenger nord i provinsen!

Inne i Palazzo dei Priori

Vi ble for så vidt møtt av en naken kommunal resepsjon også der. Men nå spurte vi:

– Er det her vi kan se fresker?

– Ja, svarte den ene resepsjonisten. – Kom, så skal jeg vise dere.

Han het Luigi, og med skjerfet og ytterjakka på så det egentlig ut som at han var på vei ut til lunsj. I stedet tok han seg god tid til å vise en norsk småbarnsfamilie byens skjulte historiske herligheter.

 Stanza dei Sindaco i Palazzo dei Priori i Viterbo
Stanza dei Sindaco i Palazzo dei Priori. Du får litt ekstra tyngde bak det du sier ved å sette deg ned langs veggen her.

Palazzo dei Priori ble opprinnelig bygd i 1264, men forskjønnet kraftig under renessansen. Og det var renessansekunst på sitt mest praktfulle vi fikk se i de fire salene: Den første var viet madonnaen. To andre, Sala Regia og Sala dei Paesaggi, var prydet med malerier av det romerske Tuscia og Viterbos gamle områder. Salen mellom dem, del Consiglio, fortalte historien til Viterbo.

Hele veien forklarte Luigi detaljene, med en helt tydelig stolthet over hjembyen som bare en italiener kan framskaffe.

 

– Vi har så mye i dette landet. Kultur, mat, vin. Men alle steder har sitt. Jeg skulle gjerne ha sett fjordene, fastslo han da rundturen var over.

– Men har dere sånne saler i Norge? la han til, retorisk.

Les også om Orvieto og en av Italias flotteste kirker!

Vinduet til La Macchina

Han var for øvrig ikke helt ferdig. Tilbake i den første salen var det et vindu han ville vise oss.

– Dette er det vinduet i byen som gir best utsikt når Macchina di Santa Rosa prosederes gjennom byen. Når paven står her, fjernes også krysset i vinduet slik at han skal se enda bedre, fortalte han.

Siden la Macchina kun bæres gjennom Viterbos gater én gang hvert år, måtte han gi en innføring også i prosesjonen:

Macchina di Santa Rosa er en 28 meter høy og 5,1 tonn tung jernbaldakin som 3. september fraktes gjennom byen båret av 100 menn, de såkalte facchini.

– Det er et nervepirrende øyeblikk når den runder hjørnet mot Via Cavour, sa Luigi og la til:

– Den rager jo like høyt som klokka i Torre dell’ Orologico.

Du kimser ikke av en fem tonns jernkoloss som veiver gjennom gatene. Eller av Viterbo, en by der de kan la renessansekunst av Priori-palassets kaliber være til vanlig kommunal bruk, vel å merke med resepsjonister som gjerne byr på en omvisning.

Kart over severdighetene i Viterbo finner du nedenfor bildene.

Liker du litt annerledes reisehistorier? Lik Det vonde liv på Facebook!

Palazzo Farnese i Viterbo
Palazzo Farnese er det første huset du kommer til når du krysser broa fra Piazza del Morte.
Duomo i Viterbo
Katedralen i Viterbo er forbilledlig naken.
døra til kontoret
Denne døra skal du inn for å komme til Palazzo dei Priori.
Advertisements

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.