REISE TIL: LIDO DI OSTIA, ITALIA
Roma blir utålelig varm om sommeren. Derfor blir den også nesten folketom. I august er det fordi romerne reiser på ferie. I helgene i resten av sommerhalvåret er det fordi de har dratt på stranda.
Og når romerne skal på stranda, er Lido di Ostia det første stedet de tenker på.
Romas bystrand
Ikke fordi den lille strandbyen ved Tiberens utløp er så fin, for det er den virkelig ikke. Men fordi den markerer starten på mil etter mil med gylne sandstrender. Og, selvfølgelig, fordi den har de nærmeste strendene til Roma.
– Kom dere av gårde tidlig. Helst før 07, sa Marco, privatsjåføren som kjørte oss til Borgheseparken dagen før.
Han rådet oss for øvrig til å kjøre lenger enn Lido di Ostia, som ikke akkurat er kjent for hverken rene strender eller trivelig stemning.
– Kjør til San Felice Circeo. Det er vidunderlig, tipset han, og vi fortalte ham at vi hadde vært i strandbyen Sperlonga før vi fortsatte ferien i Roma.
– Ah, Sperlonga. Vakkert, utbrøt han.
Men en kjapp kikk på Google Maps fortalte at San Felice lå nesten to timers kjøring sørover fra Roma, bare marginalt nærmere storbyen enn Sperlonga. Kjøre så langt for å dra på stranda, og risikere timevis i kø? Det var ikke snakk om. Vi ville ikke kjøre over sanda etter strand. Det fikk bli Lido di Ostia. Dit var det bare tre mil, eller en drøy halvtime hvis vi unnslapp trafikken.
Les alle mine reisetips til Roma her!
Strandbyen
Ostia var en gang en viktig by. I romertida var det som i dag kalles Ostia Antica, Romas havneby med nærmere 100.000 innbyggere på det meste, ifølge Travel Thru History.
Men havna forfalt. Elva la nye kilometer med jord og sand utenpå den gamle kystlinja. Pirater angrep byen, og myrene rundt den gamle byen ble plaget av malaria. Først i 1884 vendte folk tilbake. Og da først en vei og, i 1924, jernbanen ble lagt ut dit, fikk Ostia raskt den statusen bydelen har i dag:
Den var romernes bystrand.
Det var den tydeligvis fortsatt. Da vi kom, etter et raskt besøk i de romerske ruinene, sto bilene overalt. Parkeringsplassene var fulle. Veiskuldrene og fortauskantene var fulle. En norsk parkeringsetat ville ha trengt flerfoldige blokker.
Livet på en privat strand
Til slutt fant vi likevel plass, på en gressplen mellom to veier. Strandbaren Il Venezia Beach (sic) lå tvers overfor. Gratis, offentlige strender er en sjeldenhet i Italia, så det var bare å bla opp. Drøye hundrelappen for en solseng, omtrent like mye for en parasoll. Men en ren inngangsbillett kostet nesten like mye, og ble inkludert ved leie av solsenger, så da var det liten grunn til å få sand på håndkleet.
Vi var på strandklubb. En privat strand. Det lyder eksklusivt, men i Italia generelt og Lido di Ostia spesielt, er det ingenting glamorøst med det.
Halve Roma var her. Unge og gamle. Tykke og tynne. Brune og bleke. De skravlet, spiste, stekte, skvalpet i vannet, og sløvet i skyggene av de blå parasollene eller i de enda mørkere skyggene utenfor strandhyttene de hadde leid seg.
Det hadde vært en antropologisk studie verdig. Men ikke for oss. Ikke nå. Vi gjorde som dem. Og hadde egentlig en helt ålreit stranddag, en drøy halvtimes kjøring utenfor Roma.
Og at vi sto i kø på tilbakeveien, var bare å vente. Sånn er strandlivet for Romas innbyggere. Så skal du på badeferie i landet, bør du reise annet steds. Men for å flykte fra asfaltens eksos og sommerhete en dag, fungerer Lido di Ostia helt ålreit.
To gode alternativer hvis du vil overnatte på et strandsted i nærheten av Roma: