Sorano: Småbyen hvor jeg gikk meg vill

REISE TIL: SORANO, ITALIA

Det begynte å haste med Johannes lunsj men akkurat der og da var hastverk til liten hjelp. Vi hadde gått oss vill. Alle landemerkene lå der de skulle: Orsini-borgen våket over oss på klippen til høyre, foran oss stupte bakken videre ned mot Lente-elva, og over venstre skulder kunne vi ane Masso Leopoldino over hustakene.

Det var bare ett problem: Hvis alt dette stemte, kunne vi ikke være her! I så fall skulle vi jo for lengst ha passert smuget vi fulgte på vei ut til pynten.

Orsini-borgen i Sorano i Toscana
Inngangen til Orsini-borgen på kanten av canyonen hvor Sorano gjemmer seg. I dag er borgen et hotell.

Løsningen ble like sikker som den var uelegant. Vi måtte bruke våre egne spor som livline, og kryss for kryss bevege oss tilbake til et sikkert holdepunkt.

Les mer om reiser til Midt-Italia her!

Den skjulte byen

Å miste det fullstendig skal egentlig være umulig i en småby med knappe 4000 innbyggere. Men så er også Sorano noe helt utenom det vanlige.

Fra avstand er den helt usynlig, skjult nedi et dypt gjel som uten forvarsel flerrer opp det småbølgende Toscana-landskapet.

Da vi sto langs muren på Orsini-borgen – nå omgjort til luksushotell – så vi byen som en grå steinfinger dypt der nede. Men fra piazzaen, en lang kneik nedenfor, var vår første tanke at både fotografiene og våre egne inntrykk måtte ha vært feil. Den så knøttliten ut. Alt vi så var piazzaen bortenfor der en fontene og en loggia mot canyonen.

Tuffbyen Sorano i Toscana
Sorano sett fra hovedveien nordøstover fra byen. Masso Leopoldino ligger øverst i midten.

Gamlebyen lå skjult. Men da vi gikk gjennom byporten, avdekket vi gate for gate en av de underligste middelalderbyer jeg har sett.

Rundt en tuffklippe så lang og smal og bratt som en kroket pekefinger, krøp et nett av smug og trapper i en skikkelig labyrint. Steg for steg kom vi oss rundt pynten med Masso-en (utsiktspunktet var stengt av en port).

Og nå ante vi altså plutselig ikke hvor vi var.

Noen buktende steinsmug lenger oppe forsto vi heldigvis tegninga. Vi hadde bokstavelig talt gått i ring, eller enda verre: en løkke. Vi hadde krysset under våre egne spor da vi gikk gjennom tunnelen som forbinder den østre og vestre sida av labyrinten.

Portal i en smal gate i Sorano i Sør-Toscana.
En kort «tunnel» under et hus. Tunnelen hvor vi ble lurt på villstrå var mye lengre enn denne.

Reisetips om flere flotte byer i nærheten:

Viterbo || Bolsena || Civita di Bagnoregio || Orvieto

Det tungvinte liv i Sorano

Sorano var en opplevelse, og et fantastisk vitnesbyrd om hvordan våre forfedre måtte søke vern mot fiender, på åstopper, over stup, eller som her i skjul for omverdenen og beskyttet av en borg med to bastioner og vollgrav.

Men den lille byen helt sør i Toscana var også en enn så lenge levende forklaring på hvorfor så mange av de italienske gamlebyene forvandles til utendørs museer.

Å bo der måtte være ekstremt upraktisk. Bortsett fra hovedgata tror jeg ikke at en eneste gate var framkommelig med bil. Det var trapper og ujevn brostein. Og bratte bakker som ville gi en årslønn til kiropraktoren hver gang noen måtte bytte vaskemaskin.

Som om ikke det var nok, må byen være omtrent like skyggefylt som Rjukan om vinteren der den ligger under Orosi-borgen.

Så virket da også Soranos gamleby å ligge på det siste. Vi så bare to fastboende, pluss fire–fem turister før vi traff en liten gruppe tyskere ved Porta di Merli.

Vi gikk forbi én restaurant, og ingen suvenirsjapper, verksteder eller barer. Det var kun stein og trappetrinn og gamle dører. Og det mest brukte ordet i byen lot til å være «Vendesi» – «til salgs».

Bar i Sorano
Vår bartender var nok en ung dame forrige gang baren hennes ble pusset opp.

Baren ved piazzaen, der vi ga mat til Johanne, var som nok en tidslomme drevet av to gamle mennesker.

– Det er stille her nå som turistene er borte, bekreftet den gråhårede kvinnen.

– Gamlebyen var full av Vendesi-skilt. Men hvem kjøper hus der nå? spurte jeg.

– Tyskere. De liker landsbygda. Ingen italienere kjøper hus der. Det er for tungvint, svarte hun.

Et par reisetips til slutt

Jeg slet meg opp til p-plassen bak borgen og hentet bilen mens Tone og Johanne ventet på piazzaen. På veien ned så jeg endelig den beste utsikten mot byen Masso Leopoldino: Den ligger like før nedkjøringen til selve sentrum.

Sorano i Toscana
Sorano sett fra utsiktspunktet langs hovedveien.

Da vi begge hadde fått bildet vårt, kjørte vi videre. Vi skulle til Sovana. Først tok vi veien mot øst der hver åpning i trærne ga en ny siktlinje mot gamlebyen.

Vi innså imidlertid raskt at omveien ville ta for lang tid, og snudde.

Dermed fikk vi se den aller mest spektakulære ankomsten til Sorano: Etter en skarp hårnålssving gikk den nordvestre innfartsveien inn i en trang via cava – dype slukter som etruskerne grov ut av tuffsteinen på disse trakter. De lyse fjellsidene var høye som brøytekantene på Hardangervidda rett etter vinterstengingen. Veien slynget seg gjennom den ene via cavaen etter den andre, så overflata nesten se ut som en ferist fra lufta.

Via Cava nordvest for Sorano i tuff-landskapet sør i Toscana
En via cava på vei ut av Sorano.

Den etruskiske tufflabyrinten tok ikke slutt før vi påny kom ut på de toskanske bølgene av jorder og treklynger. Landsbyskjønnheten Sovana ventet en mils kjøring lenger vest. Og bak oss lå Sorano i sitt skjul. På vent etter nye turister å lede på villveier.

Lik Det vonde liv på Facebook!

Gjermund Glesnes i Sorano
I Italia kler man seg som en italiener!
Advertisements

Legg inn en kommentar