Landsbyen som ble et hotell

REISE TIL: SANTO STEFANO DI SESSANIO, ITALIA

Abruzzo møtte meg med dystert ansikt. Regn og tåke i lufta, skitten snø i liene, hjulene pløyde seg gjennom vanndammer. Målet for dagen hadde vært en reisedrøm lenge, men nå var jeg ikke sikker.

«Hvis det er skiltet til Santo Stefano di Sessanio, kjører jeg dit. Hvis det ikke er skiltet, dropper jeg det. Jeg leter ikke,» besluttet jeg. Avkjøringen var skiltet.

Sving for sving førte Strada Provinciale 7 meg opp i fjellene. Brune jorder vek plassen for svart skog og isbrente gresslier som steg og steg opp mot fjellene i Gran Sasso.

På en kul i denne golde kjempebølgen lå landsbyen Santo Stefano di Sessanio. Som en knyttneve av stein. Som en vergende hånd. Som en grå ur i bakkelandet.

Landsbyen som ble reddet

Santo Stefano var en gang en døende by. På 1500-tallet skal rundt 3000 innbyggere ha bodd her, da første verdenskrig brøt ut var innbyggertallet fortsatt på godt over 1000. I 1999 hadde tallet skrumpet til rundt 100.

Europa er fullt av slike landsbyer, bortgjemte steder som ungdommen rømmer til bare oldingene er igjen. Siste mann i grava slukker lyset.

Sånn er situasjonen også i de italienske fjellene. Men Santo Stefano di Sessanio er unik, og det skyldes en uvanlig historie.

I 1999 kom millionæren Daniele Kihlgren kjørende forbi her med motorsykkelen sin og så landsbyen i det fjerne. Han har selv beskrevet følelsen som «et elektrisk sjokk»: En miniatyrby i perfekt harmoni med naturen rundt, og så bortglemt at ikke en eneste sementblokk besudlet den fordums harmonien.

Sementfabrikkarvingen kjøpte sitt første hus i landsbyen der og da. Senere fortsatte han å kjøpe opp falleferdige bygninger inne blant smugenes krinkelkroker.

Landsbygate i Abruzzo
I mars får du landsbyen nesten for deg selv. Men ikke helt.

Å finne hus som ingen trengte, bød ikke på problemer. Utfordringen var å spore opp eierne: Etterkommere etter folk som hadde flyktet fra steinrøysjordbruk og fattigdom for generasjoner siden, og som nå bodde i USA, Canada eller Frankrike. Mange av dem visste ikke engang at de eide et hus langt oppe i de abruzziske Appenninene.

I 2004 åpnet han hotell her, og det var et unikt hotell: Ikke ett eneste hus var reist for å lage det. I stedet hadde Kihlgren brukt 4,5 millioner euro på å forvandle de gamle byggene til luksuriøse rom og suiter – uten å fjerne et gram av steinveggenes og trelemmenes patina.

Han kalte det un albergo diffuso, et diffust hotell.

Der ville jeg bo.

Les også om fjellandsbyen Pietrapertosa lenger sør i Italia!

Det diffuse hotellet

En gate i Santo Stefano di Sessanio
Santo Stefano di Sessanio har ikke bymurer. Husene bare ligger så tett at det ser sånn ut.

Daniele Kihlgren hadde rett. Santo Stefano di Sessanio var en fantastisk labyrint. Grov og rustikk. Med trapper, portaler og tunneler i stedet for gater. Naturstein i stedet for brostein, og grove tredører på husene.

Resepsjonen til det diffuse hotellet Sextantio lå i et tidligere grisehus.

Resepsjonisten bekreftet at de hadde ledig rom for natta.

– Hvor mye koster det?

– 200 euro.

Jeg sa ikke et ord. Ble bare tom i blikket og tok et skritt tilbake. Jeg har aldri vært et luksusdyr og pleier virkelig ikke å spandere så mye for noe så enkelt som å sove.

– Du kan få det for 120, selvprutet dama bak skranken.

Jeg slo til. Værelset mitt lå noen hus lenger ned i gata. Resepsjonisten viste meg veien og låste meg inn, så ga hun romnøkkelen til meg. Den var så stor og tung at den kunne ha tilhørt byporten.

Rom på hotellet Sextantio
Soverommet jeg fikk i Sextantio. Å pusse opp til moderne luksusstandard så usynlig er neppe billig…

Gulvet i rommet var av stein. Taket hadde dragere av grovt tømmer. Døra så ut som om den var tatt fra en løe.

Slik er hele Sextantio. Sengene er førsteklasses, badene har varmt vann og god dusj. Det er rent og lukter godt. Men samtidig skal hotellet gi følelsen av å bo slik husets virkelige beboere en gang gjorde.

En romersk ruinby uten turister? Les om Saepinum!

Det vonde liv i det italienske høyfjellet

To rustikke stoler i Abruzzo
Alt i landsbyen ser gammelt ut. Og det meste er det.

Det var et fattig liv. Et slit. Folkene i disse provinsene har stått imot den moderne verden lenger enn noe annet sted i Italia. De står imot fortsatt. Gjeterne i Abruzzo er nesten like primitive som gjeterne i Tibet, skrev Anne Macdonell i reiseskildringen «In the Abruzzi» i 1907, og fastslo at regionen hadde den høyeste dødeligheten i hele Italia.

Hadde det ikke vært for penger fra Amerika, kunne ikke folkene her ha levd, skrev hun.

Jeg gikk en sakte rusletur rundt i landsbyen – den er så liten at hastverk blir meningsløst – og kjørte ut av byen for å se den på avstand. Så var det tid for middag.

Hotellrestauranten Locanda sotto gli Archi var like rustikk som resten. Den hadde to elektriske lyskilder, resten av kammeret under de to buehvelvingene ble lyst opp av et 40-talls kubbelys. Det spraket fra peisen.

Rett for rett fikk jeg servert det beste området kunne by på: Salsicce, pecorino-ost og sopp. Linsesuppe og byggsuppe. Pasta med trøfler. Lammekotelett og dessert.

Det var et rikt måltid av lokale råvarer. Men landsbyens egne ville neppe ha spist alt dette på en dag, den gang barnefamiliene regjerte stedet.

Macdonell skrev at jorda i Abruzzo-fjellene blir dyrket med metodene og redskapene som beskrives i (den romerske dikteren Vergils) Georgica. Dagliglivet som sådan beskrev hun slik:

Bondens liv er et desperat strev for å skape brød fra karrige fjell, som er frosne og nedsnødde mer enn halve året. «Landet her blir lagt brakk,» gryntet en mann fra Scanno til oss. Vi pekte på dyrkede flekker på en høyde og en helning mer egnet for geiter enn arbeidere med redskaper. «Å, men en gang,» sa han, «strakk de seg langt bakenfor,» og øynene hans gikk opp, opp til det var som at ørner måtte ha sluppet frøene som ble høstet der.

Fjell i Abruzzo
Det er ikke akkurat et fruktbart land i Abruzzos fjell. Rocca Calascio skimtes i det fjerne.

Borgruinen fra «I rosens navn»

Etter frokost gikk jeg nok en runde i landsbysmugene. Så la jeg Santo Stefano di Sessanio i bakspeilet.

Først en sving oppover mot Gran Sasso, veien i vide slynger opp fra byen. Helt til den sa stopp. Asfaltstripa forsvant innunder snøkanten. Et tungt, hvitt teppe dekket hele landskapet videre.

Jeg parkerte bilen i en sving ovenfor byen og bega meg til fots sørover langs høyfjellssletta. De fem takkene av borgen Rocca Calascio sto som en krone over den borteste fjelltoppen før fjellene ble blåner.

Landsbyen Calascio i Abruzzo
Slik ser den «nye» landsbyen Calascio ut. En bratt skråning ovenfor ligger ruinene av en enda eldre bebyggelse.

En snau mils kjøring og en bratt grussti senere sto jeg der, på 1460 m.o.h., ved den høyeste borgen i Appenninene. Ingenting hindret utsikten. Utsynet gjorde at fjelltoppen allerede i bronsealderen ble brukt som tilholdssted for områdets bønder. Selve borgtårnet og de fire murene ble murt opp for rundt 1000 år siden, men et kraftig jordskjelv i 1461 la den halvveis i grus.

Folk fortsatte likevel å bo der. I 1830 talte de 121, i 1911 var antallet nær halvert, og i 1957 pakket de siste innbyggerne eiendelene og flyttet ned fra knausene.

Rocca Calascio sto igjen som et steinskjelett – og filmkulisse i «Ladyhawke» og «I rosens navn».

Rocca Calascio i Italia
Rocca Calascio er den høyeste beliggende borgen i Appenninene – og blant de høyeste i hele Europa.

Mens han vandret i De pontinske sumper, nær Terracina, overhørte den veronesiske poeten Aleardi en forbipasserende si til en av arbeiderne: «Come si vive cosi?» A cui I’Abruzzese: «Signore, si muore.» (Hvordan overlever man på et slikt sted?» Abruzzeren svarte: «Signore, man dør.»

Men Santo Stefano di Sessanio lever. Og takket være Daniele Kihlgrens albergo diffuso kan den ha gitt forbildet for hvordan i hvert fall noen av Europas fraflyttede fattiglandsbyer kan bevares, og oppleves i en slags sus og dus.

(Passasjene i kursiv er hentet fra Anne Macdonells bok «In the Abruzzi» fra 1907.)

Lik Det vonde liv på Facebook!

Rocca Calascio og Santa Maria della Pietà
Litt nedenfor Rocca Calascio ligger den åttekantede 1600-tallskirken Santa Maria della Pietà.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.