REISE TIL: PALERMO, SICILIA, ITALIA

En gang i tida var Palermo et smykke. Den rike byen midt i Middelhavet var Europas tredje største, 15 ganger større enn London og Paris. Den var en by av makt og prakt.

Det er mange lag murpuss siden nå. Det er mange hull i asfalten, mange branner og mange bomber under andre verdenskrig.

Det er nesten 1000 år siden. Men da var Palermo på toppen.

Å reise dit i dag blir en vandring i restene, som et ball for fallerte adelsmenn som har måttet slite ut selskapskjolene i fjøset, med revner og flekker og svette i de dyre brokadestoffene. Så klart er det skjønnhet her, blant annet et av de vakreste rommene jeg noensinne har besøkt. Og byen har sjel.

Men der Firenze er Frank Sinatra, Roma Otis Redding, og Napoli det sprukne speilet til Tom Waits, er Palermo biter av radio mellom skurret i en dyp vestlandsdal, vanskelig og utmattende å nyte til fulle.

Historien om storhet

Palermo har hatt bosetning siden førhistorisk tid og Panormus, som den het, skal ha vært en vakker by i romertida og senere under bysantinerne. Storhetstida begynte likevel med araberne, som døpte byen Balharm.

To hundre år senere, i 1072, overtok normannerne og ledet storheten videre. De styrte bare i et drøyt hundreår, men det er nesten ikke til å fatte. Det du virkelig vil se i Sicilias hovedstad, er nemlig nesten utelukkende bygd i det heftige århundret til kongene fra nord.

Palazzo dei Normanni og dets palatinske kapell er høydepunktet. Sistnevnte kirke kombinerer arabisk, bysantinsk og normannisk stil og er dekket fra gulv til tak med mosaikker – og er helt der oppe i klasse med Det sixtinske kapell i Roma og mausoleet til Galla Placidia i Ravenna.

Duomoen er til sammenligning en skuffelse. Vi fant den moderat interessant innvendig, og kun litt bedre langs hovedfasaden.

Men ta turen rundt hjørnet mot øst, hvor en fantastisk normannisk fasade er bevart som minne om hvordan katedralen en gang så ut.

Skal du også til Cefalù, eller bo der? Les mer om badebyen en time lenger øst her.

Lurvete skjønnhet

Vi ankom Palermo på samme måte som da jeg besøkte byen for 14 år siden: med tog. På overflata hadde lite forandret seg. Advarsler om lommetyver prydet veggene på jernbanestasjonen. Bilene hadde de samme bulkene. Og smågatene gikk på kryss og tvers som om en fireåring hadde streket dem opp med tusj.

Sicilias historie etter normannerne er en lang og trøblete, med en føljetong av fremmede herskere: svabere, aragonere, bourbonere, fram til Italias samling i 1861. Men uansett hvor mye europeisk kongeblod som har regjert her; Palermo føles mer orientalsk enn noen annen by jeg har sett i Europa, selv Napoli. Torgmennene gauler høyere, «broccoli, broccoli», og rundt gatehjørner kan det like gjerne lukte saltvann og fisk fra nok et gatemarked, som svart kaffe fra en kafé.

Forrige gang rotet jeg meg mot nord inn i Vucciria. Denne gang sikksakket vi oss nordvest inn i Albergheria. Begge områder føles som en souk, med markedsboder tett i tett under fasader som år for år sakte drysser av og skylles ut i havet. Men også, innimellom, et glimt av en gyllen kirkekuppel over hustakene.

Slik er også resten av byen. Den er søppel og slitt stukkatur, menn som går rundt til butikkene og samler pizzo – mafiaens beskyttelsespenger – i små konvolutter, lukter og lyder, og en skjønnhet like herjet som de mumifiserte likene i Catacombe dei Cappuccini.

Det er en by som er fascinerende å se. Men også et sted hvor det er umulig ikke å tenke «stakkars de som må bo her hver dag».

Flere ting å se i Palermo

Bakenfor tristessen er det riktignok lys. I portrom med fontener og grønne planter. Og i kirker som Chiesa del Gesù og Martorana – eller lunsjen med ekte palermitansk gatemat på uterestauranten til Antica Focacceria San Francesco.

Verdt å nevne, selv om den egentlig er helt utrolig stygg, er «skammens fontene», Fontana della Vergogna (Fontana Pretoria).

Renessansefontenen ble egentlig bygd i Firenze i 1554, men solgt til parlamentet i Palermo 19 år senere. Under frakten ble flere av skulpturene skadet og et par av dem forsvant (typisk for byen, kanskje, tyveriet av byens seks kvadratmeter store Caravaggio-maleri i 1969 regnes av FBI som et av kunsthistoriens største tyverier).

Uansett, i Palermo rev man flere bygninger for å få plass til Francesco Camillianis marmorfontene. Og takken? Fontenen ble så forhatt på grunn av nakenheten, og fordi folk så på den som et symbol på byens korrupte styre, at den fikk tilnavnet «Skammens fontene». I dag utmerker den seg med grelle dyrehoder og at penis er fjernet fra alle mannsfigurene.

Vi tok også en tur innom byens museum for dukketeaterfigurer, og våget oss blant kinaputtsmellende guttunger til det egentlige hjemstedet til byens andre tapte kunstskatt, ruinene etter Santa Maria dello Spasimo hvor Rafaels «Lo Spasimo» skulle henge. Maleriet henger i stedet i Madrids Prado-museum.

Og kirken? Den står uferdig. På grunn av trusselen fra osmanerne ble pengene i stedet brukt til å forsterke byens forsvarsverker. Uten at det hjalp. Kalsa-området ble grundig bombet i andre verdenskrig, og er – beklager, Kalsa – et heller mistrøstig område.

Det var også her jeg så det lille hullet i veggen. Buca della salvezza, frelsens munn. Det var murt igjen.

Det føltes talende for Palermo. Det er en hard by. Og for de fleste nok bedre egnet for – som vi gjorde – en dagstur fra Cefalù enn et sted å ha base.

Les også om vår lille bilferie på Nord-Sicilia.