REISE TIL: CIVITA DI BAGNOREGIO, ITALIA
Spøkelsesbyer er et velkjent fenomen. Men Civita di Bagnoregio er noe mer: Den gamle åstoppbyen helt nord i Italias Lazio-region kalles La città che muore – byen som dør.
Her er ikke frykten forlatte hus med møner som kneler og murer som sprekker. Her er trusselen av mer alvorlig art:
Litt etter litt drysser åstoppen bort. Og hus etter hus detter i avgrunnen.
Byen med inngangspenger
Det har gitt Civita sitt poetiske tilnavn. Og sørget for de bratte klippene som gjør den til et av regionens mest populære reisemål.
Jeg tror jaggu vi så flere turister der enn vi gjorde på resten av ukene vi var i Bolsena til sammen. Og vi som pakket lunsjpakke hjemmefra i frykt for ikke å finne noe å spise i den nær fraflyttede byen.
Spisesteder viste seg snart å være det enkleste å finne i byen.
I etterpåklokskapens lys burde det ikke ha kommet som en overraskelse. Orvieto, Viterbo, Bolsena, Montefiascone… det umiskjennelige bildet av Civita di Bagnoregio dukker opp uansett hvilken by i området du googler.
Så populær er den at kommunen har begynt å kreve inngangspenger av turistene: 3 euro koster det i midtuka. I helga koster det 5.
Likevel bare øker turiststrømmen. Ifølge The Guardian anslår de at 850.000 mennesker vil besøke Civita i år – over 20 ganger flere enn i 2010.
Inntektene fra billettsalget har ifølge samme artikkel gjort at Bagnoregio kommune har kunnet droppe kommunale skatter, og at den har null arbeidsløshet og 400 arbeidsplasser i turistindustrien.
Det er ikke noe dårlig tilskudd fra en åstopp som ifølge Fortune Magazine har 10 innbyggere. (16 ifølge italiensk Wikipedia.)
Etruskernes Civita
Da vi sto i østenden av Bagnoregio og skuet utover Civita, så den ut som en fantasiby der den liksom svevde over resten av landskapet som en luftballong.
Der og da var det vanskelig å forestille seg at den en gang skal ha vært en nokså viktig by.
Byen vi litt senere strevet oss opp til via en råbratt betongbro, ble trolig grunnlagt av etruskerne for rundt 2500 år siden. Etruskerne foretrakk gjerne å legge byene sine høyt og uinntakelig. Det gjorde dem like utilgjengelige for fiender som for malariamyggen.
Byen lå langs en viktig vei mellom Tiberdalen og Bolsenasjøen, og hadde gravkamre i klippene under byen. En real underverden, altså.
Hvor mange innbyggere den hadde før oppsmuldringen startet, aner jeg ikke. Men det kan ikke ha vært helt få. Tross alt ble hele fire helgener født her i løpet av Romertida og middelalderen.
Les om den større tuffbyen Orvieto her!
Historien om byen som dør
Egentlig var det bare ett problem: Den maurtueformede klippen av vulkansk tuff som Civita lå på, smuldret. Eller som geologene beskriver det: Den smelter som en iskrem.
Allerede etruskerne innså problemet og prøvde å kontrollere vannet, skriver Maria Luisa Polidori i den overraskende interessante turistboka «Civita and Bagnoregio». I kaoset etter Romerrikets fall ble arbeidet mot erosjonen forsømt. Og jordskredene begynte.
I 1373 var det forbudt både å grave og la dyr gresse i området rundt klippene. I 1564 ble det forbudt å ikke fylle sprekker, og å tette dueslag med murstein, og i 1765 vedtok bystyret å plante trær i et forsøk på å redde klippen.
Forbudene hadde liten effekt. Og i 1695 rammet et jordskjelv byen. 32 mennesker i byen mistet livet. Boka lister opp ytterligere 12 skjelv i løpet av de neste drøyt 200 årene.
Etter hvert flyttet flere og flere folk fra sine rasutsatte hjem i Civita til bydelen Rota – dagens Bagnoregio – der grunnen var tryggere. Også biskopsetet flyttet. Totalt raste hele 40 prosent av Civitas areal ut i årene 1695–1780, ifølge Prezi.
I 1819 (eller 1922 om vi skal tro Prezi) ble de siste beboerne beordret å evakuere byen.
En levende død
Evakueringen gikk som den måtte. Mange av innbyggerne nektet å flytte på seg. Vi er tross alt i Italia, og befalingen kom fra det offentlige.
Litt etter litt gjorde utviklingen likevel jobben. Det må jo sies å være himla upraktisk å bo i Civita di Bagnoregio, spesielt for et folkeslag som har som livsambisjon å finne en feilparkeringsplass nærmest mulig inngangsdøra.
I Civita di Bagnoregio er det bare et par kommunale firehjulinger som får lov til å kjøre inn. Og gangbroa er så bratt at det var en prøvelse å dytte barnevogna opp foran seg.
Dermed er det åstoppromantikerne som har slått seg til i byen, som på sitt langvarige dødsleie har fått plass i foreninga for Italias vakreste landsbyer. Nå kan du til og med sove over der.
Det er sikkert et romantisk prosjekt for en natt, når turistgruppene og guidene med paraply forsvinner. Så får dere heller leve med at hele byen strengt tatt består av to–tre gater med en piazza i midten. Og den ekstra spenningen når dere hører det knake i en vegg eller gulvplanke.
Her finner du alle mine innlegg om Midt-Italia!
Lik Det vonde liv på Facebook!
