REISE TIL: BOLSENA, ITALIA

Hvis det er bedre å være konge over din lille eplehage enn knekt i et imperium, har Bolsena gjort det skarpt.

Det er riktignok Montefiascone som regjerer over horisonten, med sin gigantiske kuppel og paveborg på toppen av en ås. Men fra de fleste vinkler rundt sjøen er Bolsena minst like imponerende, der den ligger i så tett omfavnelse at hele gamlebyen ser ut som én gigantisk steinfestning.

Og vel innenfor bybortene er den en av de mest perfekte middelalderbyene jeg har sett.

Trolig er det den som har gitt byen sjefsplassen og desidert flest sider i begge guidebøkene vi har sett over området.

Midt i etruskerland

Det var langt mer enn vi hadde turt håpe på før vi reiste hit. I våre forventninger var Bolsena kun en base for vår italiatur, med en fin leilighet og enorme muligheter for dagsturer.

Her lå Civita di Bagnoregio, Orvieto, Viterbo, Tuscania og Sør-Toscanas dramatisk beliggende tuffbyer Pitigliano, Sovana og Sorano alle innenfor tre kvarters kjøring unna.

Lite ante vi om at vår egen adopterte hjemby skulle bli oss så kjær i seg selv.

Les mer om stilige Pitigliano her!

Byen ved den ukjente innsjøen

Veien fra Orvieto fortalte sitt tydelige språk om hva Bolsena er i dag: En ubetydelig småby langt ute i en jordbruksprovins. To timer nord for Roma og rett sør for Toscana, men likevel ukjent for de aller, aller fleste.

De første hårnålsvingene kom allerede i oppstigningen fra Tiber-dalen. Og for hver gang vi tok til høyre i et kryss, var det som at strada provincialen ble smalere, mer hullete og mer svingete.

Snart ble det likevel nær magisk. Først da Bolsenasjøen strakte seg ut under oss i sitt ovale vulkankrater. Og så, rundt nok en krapp venstresving, dukket rocca-en, festningen, opp. Med fire tårn og vidt utsyn over sjøen og landet rundt. Og en tett knyttneve av hus og smug i samme gråstein nedenfor.

Da vi, noen krappe svinger kjørte over Piazza G. Matteotti og fikk se Porta San Francesco som vokter over Corso Cavour, var vi solgt.

Og her skulle vi altså bo! Jammen var vi heldige.

• 

• 

Sjarmerende Bolsena

Senere har vi utforsket byen i vårt eget tempo. Eller mer korrekt: I Johannes tempo.

Med barnevogn har vi trillet inn gjennom Porta Fiorentina, og opp og ned gågatene Corso Cavour og Corso Della Repubblica. Vi har drukket kaffe på Piazza San Rocco, kjent kulda innenfor steinveggene til helgen- og mirakelkirken Collegiata di Santa Cristina, og akkedert med grønnsakshandlerne og pølsemakerne i den gamle borgo-en. (Bolsena med sine rundt 4000 innbyggere har henholdsvis to og fire av dem.)

På dagene da sola har gitt sine siste blaff av sommer, har vi drukket spritz og matet endene langs «havnepromenaden» Lungolago. Og en dag spanderte mormor Aase lunsj på hele familien på anbefalte Trattoria del Moro. (Populært sted, bestill bord!)

Les også om Viterbo, hvor en av de sykeste pavehistoriene fant sted!

Gamlebyen som klatrer

Det aller beste med vår pappapermby er likevel den eldste delen av byen, den som klynger seg sammen på utspringet som stikker ut fra lia rundt sjøen som en potetnese.

Dit opp, til Rocca Monaldeschi, duger ikke barnevogn. Der måtte vi sette Johanne opp i minimeis for å utforske trappene og smugene. Det var en opplevelse alle tre digget. Johanne fordi hun på pappas skuldre med ett blir familiens høyeste, vi to voksne fordi den lille klasen av trange gater så ut som en nesten uberørt middelalderby.

Som om ikke det var nok, var det en middelalderby nærmest kjemisk fri for suvenirbutikker, restauranter og B&Bs.

• 

• 

• 

Roccaen, som senere altså ble Monaldeschi della Cervara-familiens slott og i dag museum, skal for første gang være nevnt i skriftlige kilder i 1156. Og både gatene eller husene rundt Piazza della Rocca så ut til å være like gamle.

Også 79 år gamle Adriano, som vi møtte midt i bakken ned fra la rocca, lot til å trives godt i fortida.

– Jeg vokste opp her. I barndommen klatret jeg i stupene. Og vi spilte fotball her i gata. Jeg kjenner hver stein i Bolsena, mimret han.

«Gata» der vi traff ham, helte akkurat såpass lite at det kun var halvtrapper og ikke skikkelige trinn i midten av brolegningen.

Og en liten avsporing

Den gamle mannen hadde, som de fleste i byen, god tid. Og nær ubegrenset lyst til å prate. Spesielt ville han fortelle om et minne fra Tyskland, hvor han jobbet i fem år.

– De kalte meg Freddy. Når jeg gikk nedover gata der, ropte de: «Gucchio, gucchio!» (Trolig en blanding av guck mal – se! – og occhio – se opp!). De syntes jeg lignet Freddy Quinn.

Johanne så ut til å være bedre kjent med navnet enn vi to andre.

– Dere kjenner Freddy Quinn. Han er berømt! Har du telefon? Google ham, kommanderte Adriano.

Frem på skjermen kom en mørkhåret sangkjekkas fra Østerrike.

– Jeg har sett bilder av ham nå. Han er blitt gammel han også, sa Adriano.

Så fortsatte han opp bakkene med handleposen sin. Og vi nedover til Piazza San Rocco. Men i noen deilige uker deler vi samme by.

Lik Det vonde liv på Facebook!