REISE TIL: HOLBAV, ROMANIA
Det var mye som kvernet i Markos hode denne morgenen. Han satt og drakk kaffe på benken foran huset mens de første solstrålene strøyk over åsene i øst.
Moren hans Ana lå for døden; etter at hun ble syk, hadde hun bodd hos søsteren hans i byen.
– Nå vil hun tilbake hit, sa Marko. Kanskje var det lengselen etter å komme hjem som holdt henne tilbake fra å finne hvile.
I dag skulle han besøke henne. Men å ta henne med hjem, kom ikke på tale. Det skyldtes ikke bare at det var strevsomt.
– Hun er blind og omtrent døv. Hva skal det være godt for å ta henne med hit?
Les hele reiseruta til bilferien min i Romania!
Landsbyens dørklokker
Vlad og jeg hadde vært her en stund allerede. Siden det var helt stille i det hvite murhuset, hadde vi satt oss i gresset og nytt utsikten.
– Vi lar hundene hans vekke ham, smilte Vlad.
Ingen bor på gård i den transilvanske inkjevetta uten hund. Til gjengjeld er dørklokker like overflødige som paraply i Atacama-ørkenen.
En ukjent skjønnhet
Vlad trodde han hadde kjørt feil da han oppdaget Holbav for 16–17 år siden, på et jobboppdrag. Streken på kartet var jo bare en hullete grusvei som forsvant rett inn i tjukke skauen!
I dag er veien til landsbyen asfaltert. Nærheten til Brașov gjør at Holbav vokser.
Men selve landsbyen ligger i dalbunnen. Gårdene han tar med gjester til på sine guidede landsbyfototurer, ligger over de bratte dalsidene. Dit må du gå, eller ha firehjulstrekker med ekornmodus.
Til gjengjeld var landskapet nesten overnaturlig vakkert. Og Markos gård var i en særklasse. Den lå på toppen av ryggen og tegnet en hvit silhuett uansett hvor i området du sto.
– Hver gang jeg kommer over en bok om Romania, sjekker jeg om Holbav er med. Og yes! Jeg blir lettet hver gang. Det har ennå ikke skjedd. Dette stedet er fortsatt en slags hemmelighet, smilte fotografen mens vi fortsatt ventet.
Et slør av ringlende sauebjeller, rautende kyr, hanegal og fuglesang døyvet stillheten. Så fikk et nytt sett av lyder Vlad til å reise seg. Det var Marko.
Brorens hus i hagen
Marko bød på kaffe, og vi ble sittende en stund på benken og prate. Mest Vlad og han, så klart, mitt rumensk begrenser seg til mulțumesc (takk) og bună ziua (hei/god dag).
Likevel – og selv om Marko og Vlad har kjent hverandre i en årrekke mens Vlad har fotografert det rumenske landsbylivet – var det som om mitt nærvær fikk Marko til å fortelle noe han aldri hadde fortalt før:
Historien bak den bærbare gjeterhytta i hagen. Det var en bosca – en lut konstruksjon av trevegger rundt en tykk madrass, med korte bærestaver i hvert hjørne og en lem som enten kunne være vegg eller en slags markise over åpningen. I slike boscaer bor transilvanske gjetere mens de vokter dyra.
Den godt voksne bonden satte seg til på madrassen. Med morgensola i fjeset begynte han å fortelle.
– Broren min var gjeter. Boscaen tilhørte ham. Da han ble syk og ble sendt hjem for å dø, ba han meg om å få den fraktet hit så han kunne se den fra vinduet. Hver dag pekte han og sa: «Det er huset mitt,» mimret Marko.
Han hadde måttet bruke oksen for å dra trekonstruksjonen opp bakkene fra landsbyen. Nå var broren død, men boscaen sto.
– Han elsket gjeterlivet, sukket Marko og tente en ny røyk.
Marias sorg
På tråkket bortover lia mot neste gård på ruta, fastslo Vlad at de fleste av oss ikke forstår menneskene han har spesialisert seg på å fotografere: Folkene som har blitt boende på uren-luren-gårdene hvor gresset slås med ljå og kyrene melkes for hånd.
– Når jeg legger ut bilder på Instagram, kommenterer folk ofte: «Stakkars folk». Stakkars? Disse menneskene vil ikke bytte, sa han.
Bytte ville heller ikke Maria, som inviterte oss inn i dagligstua i huset sitt på neste høydedrag. Skjønt stue. Rommet, med to senger midt imot hverandre, en enkel lyspære i taket og en vedkomfyr langs sideveggen, var hele huset. Bortsett fra finstua, da, som lå skjult bak en lukket dør og kun var til bruk i finere anledninger enn to byfolk på besøk.
Den gamle dama satte seg ned på den ene senga. Hun måtte samle seg litt. I forrige uke mistet hun nevøen sin.
– Fire nevøer har jeg mistet nå, på ett år, sa hun og tørket en tåre. Etter en stund reiste hun seg. Hun hadde klaget nok.
Da jeg reiste meg, stanget jeg nesten i en kvast valnøttblader.
– De beskytter huset mot onde ånder, fortalte Maria og ble med oss ut. Hunden hennes slo følge et stykke.
På vei opp bakken sukket Vlad. Han syntes synd på sin gamle venninne.
– Nevøen hun mistet nå, var han som hjalp henne med innhøstingen. Å holde disse hengende åkerlappene i hevd er en stolthet for henne, forklarte han.
Les også om den vakre byen Sighișoara!
Landsbylykken
Bikkja ovenfor Viorels gård var tjoret fast i en tjukk trestamme. Den glammet som besatt og bykset mot oss som om den håpet at enten tauet eller treet skulle ryke.
Innenfor innhegningen var velkomsten langt mer hjertelig.
– Er dere sultne? spurte Viorel og satte fram polenta og en saueost så kompakt og stram at det føltes som å spise en tovet ullsokk.
Med ett kom hønsene inn i stua. De flakset rundt beina til kona Milica og rullestolen til sønnen Ionut, og hakket i seg polentaen som Milica strødde rundt på gulvet.
Akkurat som hos Maria hadde huset to rom. Fjøset lå vegg i vegg med kjøkkenet. Der overnattet kua i sikkerhet fra rovdyr.
– Den har bjelle. Uten å høre den, får vi ikke sove, fortalte 58-åringen.
I lia bortenfor huset lå kjøkkenhagen, med gulrøtter, gresskar, squash, salat – hele grønnsaksdisken vokste villig.
Som om han hadde hørt Vlads hjertesukk om den urbane instagramklassens manglende forståelse for landsbyboernes frie vilje, fortalte Viorel at de også eide et hus nede i landsbyen.
– Jeg hater det. Her er det som å være i himmelen. Men jeg frykter at vi må flytte ned dit en gang. Milica har kreft, og jeg har diabetes.
Han sukket.
Livet er best ute
En værbitt lenestol sto bortenfor rullestolrampa til inngangsdøra. Der kunne han og kona sitte sammen med Ionut når sola ikke skinte for varmt. Men aller best likte han boscaen tvers overfor fjøset.
– Når kua kalver, sover jeg i den. Da kan jeg lyse med lommelykta for å se til henne, sa han. Helst ville han ha sovet ute hver natt.
– Men Ionut vil ha meg i senga. Han uler hvis jeg ikke er der, forklarte han.
Han får boscaen fraktet ut i skogen hver høst for å sove i den, når sauene kommer ned fra fjellet og til snøen faller. Det var helt tydelig at dyra trenger vaktholdet.
– En gang så jeg rett inn i en bjørn stor som ei ku. Jeg turte ikke å slå på lommelykta. Fire hunder sto rundt den og gjødde, og til slutt slapp jeg løs den beste hunden: ei fullstendig gal tispe. Hun gikk rett til angrep og beit bjørnen. Da våget også de andre hundene å angripe, mimret han.
En annen gang våknet han og så rett bort på en ulv.
– Jeg ble ikke redd. Jeg var ung. Udødelig, smilte han og fastslo:
– Jeg har mange vakre minner fra disse åsene.
Viorel gikk straks i gang med flere bjørnehistorier. En gang kastet han stein inn i et hult tre hvor en bjørn hadde gått i hi. En annen gang, i Val di Lupi – Ulvedalen – løp han for livet fra en bjørn helt til hundene kom til unnsetning. Han lo.
– Notatboka di er for liten til alle minnene.
En tid for alt
Notatblokka hadde fortsatt ark igjen, men til slutt var det tid for å si takk for oss. Hjemmarsjen måtte riktignok utsettes litt; den mannevonde bjørnebikkja utenfor hadde endelig greid å slite seg løs, og Milica og Viorel måtte få kontroll over den før vi i det hele tatt kunne gå ut porten.
På mange måter burde ekteparet ha gått sammen med oss. Barnebarnet deres skulle døpes nede i dalen klokka to. Men de måtte droppe det. De måtte se til dyra klokka fem, og da fikk dåp være dåp. Det var visstnok greit for datteren, slik er livet.
Da vi trasket ned gjennom løvskogen, ble Vlad melankolsk.
Marko hadde ryggproblemer. Maria var gammel. Milica hadde kreft og Viorel diabetes. På et eller annet tidspunkt ville husene deres også stå tomme.
– Du må bli med til Maramureş neste gang, sa han. – Der er landsbyene helt fantastiske.
Les flere reisetips i Romania!