REISE TIL: MARSTAL, DANMARK

Karsten Hermansen var ingen mann som likte å stikke seg fram. Kontoret hans lå innerst i gangen øverst oppe på Marstal Søfartsmuseum, og selv der var det nærmest som om han gikk i ett med de stappede bokhyllene og papirene og permene som fylte pulten. Da han hilste, var det med den duknakkede holdningen til en som angrer på sin anselige høyde.

Ikke ville han bli fotografert heller. Mot slutten av intervjuet var det som om et stikk av samvittighet jog igjennom den høye kroppen hans.

– Får du problemer nå, som ikke har et portrett av meg?

Vi ble enige om å lage et lite videointervju, hvor, som jeg sa, hans ansikt stort sett ville dekkes av filmklipp av båter og bilder fra utstillingen.

Videoen ble, som de fleste ting jeg filmet for Magasinet Reiselyst, aldri redigert ferdig og dermed aldri publisert. Det passet trolig Karsten Hermansen godt.

Marstal og «Vi, de druknede»

Han hadde ikke inntatt oversiktene. I stedet hadde historikeren hjulpet en annen marstaling og ærøbo til berømmelse. I ukesvis fôret han forfatteren Carsten Jensen med historier og anekdoter som skulle danne grunnlaget for romansuksessen «Vi, de druknede»^*.

Selv leste jeg romanen på dansk, på busser og overnattingssteder i Burkina Faso og Ghana etter å ha fått den i bytte mot min utleste Don Quijote. Jeg leste fantastiske historier om sjøfolk og øyboere; om styrmann Laurids Madsen som flyr gjennom lufta etter en eksplosjon og lander støtt på sine sjøstøvler, et skrumpehode, en koffert med liket av et spedbarn, og en sjømann som lar kone og barn i stikken for å gifte seg på Samoa hvor han oppkaller sine nye sønner og døtre etter barna der hjemme på Ærø.

Da jeg kom hjem, ivrig etter å videregående min danske sjømannsfabel til pappa, var boka allerede et fenomen i Norge, og han hadde forlengst slukt de 600 sidene.

Men ikke før jeg møtte Karsten Hermansen på Ærø, innså jeg at det aller meste i romanen faktisk er nesten sant.

Les mer om den utrolig flotte Ærø!

Marstal og sjømennene

Ærø ligger omtrent så langt unna storhavet du kommer i Danmark. Øya er klemt inne i den lille håndhula mellom Jylland, Fyn og Tyskland. Likevel ble Marstal en by solid plantet på sjøbein.

I den lille byen på Ærøs østligste ende ble alle mannfolka sjømenn. Eneste unntak var de som brukte briller.

– I min slekt er jeg den første mannen siden 1750 som ikke er seiler. Min far var maskinist, for også han brukte briller. I 1918 var 27 prosent av Marstals innbyggere sjøfolk. Selv i 1999 var 11 prosent til sjøs – og da regnes ikke rederienes kontorister med, fortalte historikeren.

Sjøfarten skyldtes at Ære ble delt i fire deler i 1634.

– Da endte Marstal opp med mange innbyggere men lite jord. Derfor måtte mennene i byen søke seg ut. De dro til sjøs. De begynte med å frakte korn til Norge og Tyskland, men dette tok slutt i 1814. Da måtte de seile lenger, forklarte Karsten.

Nedgangen for skipsfartsbyen kom etter andre verdenskrig. Ikke på grunn av en mor som ikke ville sende sin sønn til sjøs, som i romanen. Men fordi marstalerne ikke evnet å følge med i utviklingen.

De strittet altfor lenge imot innføringen av motorskip. På Ærø holdt de fast på seilskutene.

– De var en konservativ gjeng. I Marstal var det ingen som ikke stemte konservativt frem til 1890.

Sannheten og romanen

Om shanties og Evert Taube-viser fra før har gitt sjømenn et litt frynsete rykte, er det ingenting imot de beretningene historikeren kunne gi videre til sin nesten-navnebroder.

Selv om mye i «Vi, de druknede» er fri diktning, har selv de villeste fortellingene gjerne minst et snev av sannhet i seg, kunne Karsten fortelle.

– Når Laurids Madsen i romanen blir født i kjøkkenet idet en kanonkule braser inn gjennom taket, er ikke det sant. Men det var en kanonkule som traff et kjøkken i Marstal, og folk fødte hjemme på den tida. Det ble bare ikke født noen der den dagen, forklarte han.

Det samme gjaldt fortellingen om skipperen som sprang over bord på grunn av kjærlighetssorg.

Og den kanskje aller villeste fortellingen, den om at Laurids forsvant og at sønnen senere fant ham på Samoa?

– Dette hendte faktisk i virkeligheten. Han het Fabricius og dro til Samoa. Og han fikk faktisk nye barn, med de samme navnene som dem han hadde her på Ærø, kunne Karsten fortelle.

Les også om koselige og rare Bornholm!

Når det regner på mastevakta

Selv om det var Carsten Jensen som ble berømt av «Vi, de druknede», ga romanen en boost også til Ærø, Karsten Hermansen og Marstal Søfartsmuseum.

Sammen med Jensen skrev han boka «Vi sejlede bare», om den sanne historien til Marstals sjømenn.

– Den solgte så godt at vi kunne utvide museet. Og de første «Vi, de druknede»-turistene kom allerede i november, samme måned som boka ble gitt ut. Plutselig hadde museet 2000–3000 flere besøkende, sa Karsten.

Det er en turiststrøm du svært gjerne må følge. Ærø må rett og slett være en av Danmarks flotteste øyer, og et skikkelig godt reisetips. Men personlig ville jeg ha lagt basen til øyhovedstaden Ærøskøbing, som er et skikkelig postkortmotiv.

Øyas turistinformasjon finner du her.

Les også min egen families sjømann- og fiskersaga fra Glesvær på Sotra.

Og selvfølgelig: Lik Det vonde liv på Facebook!

^_* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.