REISE TIL: BRIGHTON, STORBRITANNIA

Brighton, altså. Den er kanskje ikke så stor, men likevel er den storby nok til å få selv meg til å fiske fram visakortet og handle (også kjent som å shoppe blant dem som egentlig liker den slags aktiviteter).

Fete kafeer og barer har den også. Samt severdigheter. Med andre ord: Neste gang du flyr til London, bør du droppe London og heller dra til Brighton.

Da slipper du metroen og kilometer på kilometer med asfaltlabbing, og du får billigere overnatting. Og så er sjansen mye mindre for at du treffer naboen.

Vil du heller se London? Les mine tips her!

Kule Brighton

Første gang brodern og jeg så Southampton på St. Mary’s, spilte de mot Brighton. Brighton vant 2–0. På tredje nivå. Så om de vant kampen aldri så mye, noen fotballstorhet er badebyen altså ikke. Selv om Norman Cook alias Fatboy Slim er herfra, gruser London den på artistvalfart også.

Men jeg vet søren ikke om London vinner på butikker og kafeer. Jeg holder i hvert fall en knapp på Brighton. Fordi den er kompakt og lett å finne fram i. Og usigelig kul.

Som kafeen Marwood, oppkalt etter jeg-personen i yndlingsfilmen min «Withnail & I» og innredet etter innfalls- og gjenbruksmetoden: Leketøy, plakater og brukte skateboard hang på veggene, gamle dører gjorde nytte som bord, og hodet til «Ondskapens hotell»-Jack Nicholson stakk ut av en falsk dodør på endeveggen.

– Sjefen vår ville ikke bruke penger på møbler. Kun på å lage god kaffe, forklarte baristaen Ashley.

Les også om historiske Winchester noen mil mot vest!

Og Brighton med stil

150 meter lenger sør lå «Brighton Rock»-forfatter Graham Greenes gamle favorittpub, The Cricketers, en studie i fløyel og mahogny, med hjortehoder og antikke nattpotter som dekor.

Kitch? Kanskje. Men fett. Akkurat som den mer minimalistiske Bohemia lenger nord i The Lanes, hvor eierne snakker om «molekylære cocktailer», og bruker tørris og pumper luft inn i væske for å lage skum.

Shopping? Jeg?!

Men altså. Det mest sjokkerende med Brighton var at brødrene Glesnes havnet på shopping der. Det sier ikke så lite. Og selvfølgelig sier det noe om «nerding».

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Brighton har nemlig kanskje Europas største konsentrasjon av uavhengige butikker på et lite område, muligens bortsett fra Londons Camden Town. Og det har du ikke fra shoppingallergikeren meg, men fra Chloe, som var ekspeditør klesbutikken Pretty Eccentric i The Lanes.

Selv om butikken hennes levde sånn passelig opp til navnet, kom den ikke i nærheten av Brightons andre godbiter. Som Jump the Gun, en butikk som kun selger klær sydd etter mål fra 1960-tallets modkultur.

Der forklarte innehaver Jonathan LeRoy også hvor Vespa-er og modklær hører naturlig hjemme i Brighton.

– Byen lå akkurat innenfor radien som det gikk an å kjøre med en Vespa på 60-tallet. Dermed ble det modfolkets badeby nummer én.

Les også om Englands høyeste og hviteste klipper, Beachy Head!

Badebyen Brighton

Brighton er nemlig en badeby, i hvert fall geografisk. Men ifølge fortellerstemmen i det nå demonterte pariserhjulet Brighton Wheel – selveste Steve Coogan, liksom for virkelig å understreke hvor kul byen er – har badetemperaturen aldri helt tatt konsekvensen av det.

– Vannet er deilig så snart du er uti, sa han i lydsporet som geleider turistene i utsikten og byens geografi på rundturen opp og ned i høyden. Før han la til:

– Har jeg fått høre. Tidligere trodde man at havvannet hadde medisinske egenskaper. Det får deg i hvert fall til å våkne.

Kanskje er det derfor at Brighton Pier slettes ikke er noen badebrygge, men heller en underlig fornøyelsespark hvor det viktorianske smijernet er langt bedre grunn til et besøk enn spøkelseshuset.

Partyprinsens slott

Den lange brygga er likevel bare en forsmak før Royal Pavillion, det outrerte eventyrslottet prins, deretter prinsregent og til slutt kong George IV, fikk bygget like øst for sentrum.

Den kongelige, som ifølge kritikerne var bedre til å bruke penger og nyte livet enn til å styre landet, slo seg virkelig løs i kanalbyen – på alle måter. Dermed fikk han omgjort det som en gang hadde vært et enkelt bondehus, til en overdådighet av minareter, løkkupler og balkonger i indisk stil.

Smakfullt, folkens! Og vel verdt en kikk, med sine gedigne lysekroner – den største veier et tonn og henger under en flygende sølvdrage – draperier, kinesiske statuer, håndknyttede tepper…

Heldigvis for turister som meg, likte dronning Victoria aldri Brighton, og spesielt ikke etter at jernbanen fra London etter 1845 brakte enda flere hovedstadsborgere til byen. Dermed fikk byen overta bygningen, og etter hvert åpne hele huset for turister.

Og etterpå? Da kan du kjøre en tur langs kysten. Hvis du ikke heller har lyst til å dra tilbake til Marwood, da.

Lyst til å oppleve en koselig landsby? Besøk Alfriston litt nordøst!