Det var rødt, skjørtet som Nadim viste fram. Rødt med glimrende gullplater og fargede steiner brodert inn. Et lite stykke kunst til å ha på deg.
– Frontstykket tok 432 arbeidstimer å sy. Og så kommer bakstykket som vi syr på etterpå, fortalte familiefaren.
Utenfor de åpne vinduene fløy en dueflokk i tett formasjon over jordplassen, hvor sauer døste, menn pratet og klesvasken vaiet lett i trekken. Jeg var i Wazipura, et stille boligstrøk midt i det som regnes som Gamle Agra, et område hvor smugene kroker seg fram mellom husveggene og bilene ikke får plass.
Her styrer Nadim sin zardozi-fabrikk med 17 arbeidere.
Håndverkere som bygde Taj Mahal
Over 20.000 håndverkere måtte til da mogulen Shah Jahan bygde sitt Taj Mahal. For noen år siden fant man navnet til 671 av dem. De var kuppelbyggere, gartnere og pietra dura-kunstnere og kom fra både Persia, Syria, Tyrkia og Sentral-Asia.
Arbeidet med mausoleet tok 17 år, og en hel bydel, Taj Ganj sørøst for mausoleet, ble opprettet for å huse dem. Siden ble mange av etterkommerne boende og de bor her fortsatt, selv over 350 år etter at det ikoniske byggverket sto ferdig i 1648.
De var langt fra de eneste håndverkerne som slo seg til i Agra i årene byen var hovedstad i Mughal-riket, fra 1526 til 1658. Og tradisjonen for kunsthåndverk holdes fortsatt i live, faktisk har Agra taxfree-status for varer som er manuelt framstilt, altså skapt helt uten bruk av maskiner.
Som byens zardozier, prakttøyer som opprinnelig ble brukt av kongelige for å vise fram sine dyreste eiendeler. Ordet stammer fra persisk og betyr «å sy med gulltråd» – zar betyr gull og dozi broderi. Det er nevnt allerede i noen av verdens eldste kjente skrifttekster, de 3000 år gamle vedaene, og fins over hele kulturbeltet fra Tyrkia til Bangladesh og Sentral-Asia. Men høydepunktet kom med mogulkeiseren Akbar og hans hoff i Fatehpur Sikri og Agra.
Så selv om selve hovedstaden for kunsthåndverket i dag er i Lucknow 25 mil mot øst, er det helt naturlig at den gamle kunsten også står sterkt i Agra.
Kunsten å sy en zardozi
– Vi er mellom 22.000 og 25.000 som lever av å sy zardozier her, fortalte Sajid Hussain om hjembyen mens han satt i skredderstilling over et mintgrønt tøystykke spent opp over en treramme. Med sirlige bevegelser tredde han forgylte skiver og stenger på nåla for så å feste dem til stoffet i geometriske mønstre.
Det var pirkearbeid, hvor hvert sting måtte være pinlig nøyaktig.
– Zardozi-syere holder gjerne ikke lenger enn til 45-årsalderen. Da er øynene utslitte, forklarte sajid. Det betød at han har 11 år på seg, innen da håper han å ha spart penger nok til å starte sin egen lille fabrikk i hjembyen.
Hvorvidt det går, er vanskelig å spå. Konkurransen fra Vestens motehus og «made in China» er hard, og lønna er skral. 150 US dollar tjener han på sine 11-13 timers arbeidsdager.
Da jeg besøkte fabrikken – et lyst rom i andre etasje i Nadims hus – var Sajid den eneste som var på jobb. Og resten? Det var som med India for øvrig under mitt besøk. Som følge av pengekaoset da landet annullerte sine gamle sedler, hadde ikke Nadim penger til å lønne dem. Og uten lønn gikk det som i mange andre av Indias arbeidsplasser: De måtte stenge inntil de igjen kunne tilby arbeiderne sedler i lønningskonvolutten.
En by full av kunsthåndverk
Nadims lille «fabrikk» var ikke den eneste jeg besøkte på min tur i Agra. Mens de fleste turistene nøyer seg med en dag til å feie over byen, bestemte jeg meg nemlig for å bli lenger. Det var den vel verdt.
Ikke bare fordi det ga god tid til virkelig å nyte synet av Taj Mahal, Agra og Fatehpur Sikri en times busstur unna. Men også fordi jeg da fikk mulighet til å traske gatelangs. Til lydene, luktene (India lukter ikke godt) og fargene. Til markedene og smågatene. Og til tradisjonelle kunsthåndverkere som gjerne sitter på fortauet og jobber.
Jeg valgte også å bruke guiden Mohd Shahnawaz Khan til noe langt mer interessant enn å vise meg severdighetene. «Vis meg ditt Agra,» ba jeg ham. Om jeg skal komme med noe reisetips til guider i India, er det det. En hel dag med Mohd og sjåfør med bil kostet meg bare 100 dollar – og da fikk jeg altså en privat guide bare for meg.
Mohd tok meg først med hjem til seg, til nabofamilien som lager sterke tau av sauetarmer og til Nadim diagonalt over plassen. Deretter gikk ferden til enda en zardozi-trollmann, og til et showroom og butikk for pietra dura, mosaikkunsten som ble brukt for å dekorere Taj Mahal.
Det var bare en smakebit av kunsthåndverket i Agra. Noen andre smakebiter fikk jeg selv på mine vandringer gatelangs. Noen av dem kan du se på bildene nedenfor.
Og her finner du mine andre blogginnlegg fra Agra.
Én kommentar Legg til din