REISE TIL: ILHA GRANDE, BRASIL

Ilha Grande har 106 strender, mange av dem helt fantastiske, en bilfri landsby, og stier gjennom tett urskog. Og likevel er det 82-åringen Julio de Almeida som gjorde at øya bare et par timer fra Rio de Janeiro virkelig brant seg inn i sjela.

Jeg skrev om ham også i reportasjen i Magasinet Reiselyst, men den gang skulle øya bli til en strandreportasje. Så da Torkjell Leira i Reisepodden anbefalte førstegangsreisende til Brasil å reise til Ilha Grande, Rio de Janeiro og kolonibyen Ouro Preto – og kun det – ble det klart: Julio måtte få en bloggpost.

Øde øy-følelsen

Jeg fikk høre om ham av Yann Bodin på Pousada Naturalia (anbefalt overnattingssted i øyas eneste «by», Vila do Abraão), da jeg stilte mitt nærmest faste spørsmål: – Er det noen her jeg burde møte?

Yann trakk litt på det, så svarte han.

– Vi har fortsatt én fange på øya, en gammel mann som heter Julio. Han bor ved Dois Rios og du kan sikkert møte ham.

Brasil + øy er for de fleste synonymt med strender, kjippkjappliv og palmesus, men jeg var likevel ikke i tvil: Han måtte jeg møte!

Når Ilha Grande, en tre timers reise sørvest for Rio, fortsatt er nærmest ubebygd, er det nemlig nettopp fordi den lenge var en fengselsøy. Og da Colônia Correcional de Dois Rios ble lagt ned i 1994, hadde verdien av uberørt natur blitt høy nok også i Brasil til at øya ble definert som naturreservat.

Den store øya, som Ilha Grande betyr, er riktignok egentlig kjent for badeferie på folketomme strender – mest kjent er Lopes Mendes som både Travel + Leasure, Condé Nast og The Guardian har hatt med på lister over Brasils aller beste strender.

Men likevel: Historiefortelleren i meg krevde sitt: Jeg måtte prøve å møte fangen. Etter å ha trålet halve Vila do Abraão fant jeg en engelsktalende butikkansatt som var villig til å bli med som tolk. Og neste dag gikk jeg: Tvers over øya, blant summende trekroner høyt der oppe og ulene fra brølaper, til øyas andre større bosetning.

Les også om Vila Velha – og en helt spesiell brite!

Dois Rios – fengselet ved stranda

Dois Ruis var et underlig sted. Lave funksjonærboliger på rekke langs sandveiene, i liksom ærbødig avstand til de smuldrende murene til Colônia Correcional som tronet for seg selv på motsatt side av en stor slette.

Og – nærmest surrealistisk med tanke på at hele bosetningen ble etablert for fengselet – bak de svaiende palmene lå en kilometerlang sandstrand med fine korn og dovne rullebølger.

Her finner du flere reisetips i Brasil!

Fengselet ved stranda

Strand eller ei, for Julio hadde det ikke spilt noen rolle. Han var fengslet, en ufri, da han kom hit som drapsdømt fange i 1958. Og han likte seg ikke.

Likevel var det ikke klaging han målbar, gubben med bestefarsskjegget fortalte sindig og saklig sin historie.

– Jeg hadde jobbet en stund for en mann i Rio de Janeiro, solgt ting for ham. Men da jeg skulle ha pengene, bare lo han. Han hadde lurt meg. Jeg hadde jobbet for ham, men fikk ingenting, berettet han mens vi satt i de hvite plaststolene i skyggen bak i kafeen til Dona Teresa i Dois Rios.

En kjip historie om ungdom og utnytting, altså, helt til den siste lille setningen, den som fortalte fortsettelsen:

– Jeg drepte ham.

Flukten fra Ilha Grande

Resten av historien var nesten som et filmmanus; tenk «Papillon» møter «O Brother, Where Art Thou?».

Akkurat som i et filmmanus rømte han nemlig. Ikke én gang men to (!) – ved å svømme over til fastlandet! Den siste gangen lyktes forsøket, og han ble igjen småkriminell i Rio de Janeiro inntil loven fant ham igjen fire år senere – og sendte ham tilbake til Ilha Grande og fengselet i Dois Rios.

Denne gang rømte han ikke. 1994 hadde han sonet ferdig. Nok en gang flyttet han til Rio.

Les om Kristusstatuen i Rio de Janeiro!

Den gamle mannen og hagen

Da han igjen ble dømt for en liten forseelse (den slags ble nok en gang yrket hans), denne gang til tre måneders fengsel, ba han pent om å få sone i Dois Rios.

Siden har han blitt, enda fengselet er nedlagt – store deler av det attpåtil sprengt – og dommen for lengst er ferdigsonet.

– Jeg nektet å underskrive løslatelsespapirene. En dommer i Angra dos Reis har beordret meg å reise. Men jeg har nektet, to ganger. Jeg hadde ingenting i Rio. Her har jeg alt, sa han og tok meg med til fengselet hvor det nå er et lite museum.

Det er et lite museum, men med Julio som guide var det likevel interessant. Han kjente jo menneskene på bildene, historiene om murene, og forklarte hvordan de forvandlet gafler til drapsvåpen og skar ut falske pistoler av tre – Colônia Correcional Dois Rios var ingen plass for troskyldige pappagutter.

Deretter viste han meg huset sitt, hvor han spikker båtmodeller og kona dyrker blomster i hagen. Det var lite som minnet om en drapsmann. Og mye som minner om en gammel mann som endelig hadde funnet sin plass på jorda.

Mer info om Ilha Grande?

Ubeskjeden som jeg er, anbefaler jeg artikkelen jeg skrev for Magasinet Reiselyst. Denne sida har mer om severdigheter på øya. Her kan du lese mer om gåturen mellom Abraão og Dois Rios.

Og selvfølgelig: Hvis du drømmer om å reise til Brasil, bør du høre på podcasten med Torkjell Leira (og lese bloggen hans BrasiLeira).

Likte du innlegget? Les også denne historien om folk i de albanske fjellene.

Og her finner du flere innlegg om Latin-Amerika.