REISE TIL: OUIDAH, BENIN
Når jeg sier voodoo, tenker du sikkert på Haiti eller til og med Louisiana, men det er bare kopiene. Hjemlandet er i Vest-Afrika. Og derfra ble religionen fraktet over havet i fullstappede slaveskip.
Aller sterkest står voodooen i Benin. I det lille landet som stikker som en kyllingklubbe inn i Afrika vest for Nigeria, er voodoo anerkjent som en offisiell religion. Det fins et nasjonalt voodoomuseum. Og voodoo-dagen 10. januar er nasjonal fridag der både skoler og offentlige kontorer holder stengt.
Den festivalen ble målet da Anders og jeg dro på guttetur. Og målet for turen var klart: Vi ville ha med hver vår voodoodukke i bagasjen hjem.
Ouidah og voodooen
Med taxi tok vi oss vestover fra hovedstaden Cotonou til Ouidah. På overflaten er det en middelsstor kystby med 40.000 innbyggere, lange strender og et gammelt kystfort fra tida da europeerne skipet ut slaver derfra.
Men byen er også noe mer. Den er Benins ukronede voodoohovedstad, et sted der voodoopraksiser og -guder fra hele landet møttes på grunn av slavehandelen. Byen var tross alt Afrikas nest viktigste utskipningshavn for slaver, bare slått av Luanda i Angola. Historikere tror at rundt en million afrikanere ble stuet om bord i skipene og fraktet over havet derfra i løpet av de to århundrene frem til 1860.
Voodoo som turistattraksjon
Den religiøse – om det er riktig betegnelse – betydningen til byen er ingen hemmelighet. Den største voodoofestivalen finner for eksempel sted der. Men vi ville gjerne se byens severdigheter i god tid før viraken.
I Den hellige skogen til Kpassè var ekte åndesteder kombinert med et slags utendørsmuseum for å gjøre voodoo til turistattraksjon.
– Dette er mirakeltreet. Stammen falt ned over veien. Folkene fra museet kuttet det opp for å rydde. Da reiste treet seg av seg selv, som magi. Nå er det en helligdom, fortalte Anicet Zantchio mens han guidet oss rundt blant statuene.
Han hadde ti arr i ansiktet: To dype på hvert kinn, og resten over og ved siden av øynene. Arrene var en slags ID-merking, som beviste at han er en pyton, kulten som tilber i det runde pytontempelet i sentrum av Ouidah. Og selvfølgelig: Det var voodoopresten som hadde skåret dem.
En voodoodukke til turistene?
Da vi fortalte at vi var journalister, ble det virkelig interessant. Anicet tok en telefon. Slik ble vi introdusert for en annen lokal guide, Christian Amadji. For Christian hadde kontakter.
– Kan du hjelpe oss med å kjøpe hver vår voodoodukke? spurte vi mer håpefullt enn alvorlig.
– Jeg tror det. La meg ta noen telefoner i ettermiddag. Så møtes vi i morgen, svarte han.
Resten av dagen hastet vi innom pytontempelet og stranda, og lot kystfortet være. Og de neste dagene ble en uforståelig reise inn og ut av det virkelig ukjente, der vi ble tatt med til en rekke seremonier med uklar tilknytning til dukkene vi hadde bestilt.
Hva er voodoo?
Åndetroen, voodooen, gjennomsyrer alt i Benin. Sidemannen på flyet beskrev det som en livsstil. Den kristne predikanten som landets ambassadør til Norge hadde introdusert oss for, uttalte at «Kristendommen handler om tro og tvil. Voodoo og heksekraft er realitet».
Også i andre deler av Vest-Afrika vil selv hvite innflyttere behandle ånder og dukker med nervøs respekt. I Ghana traff jeg for eksempel en svenske som ble livredd en gang noen hadde plassert en lyshåret voodoodukke langs veien.
Enkel å forstå er religionen derimot ikke.
I sentrum står en allmektig gud, Mahu. Men under Mahu, som ikke beskjeftiger seg med menneskenes daglige problemer, fins et stort og forvirrende univers av underordnede guddommer – voduner – som fungerer som mellomledd. Vodunene har igjen symboler som man kan tilbe og ofre til: Jern for Gou, irokotreet for Dan, en krukke full av hull for kopperguden Sakpata…
Mest omtalt er likevel voodoodukkene, og alt de forbindes med.
Hvit magi, svart magi
Alle vi møtte, var nøye med å påpeke at voodooprestene drev såkalt hvit magi – for å gi lykke, helse, rikdom eller kjærlighet.
– Det fins magi som skader andre. Men det kaller vi ikke voodoo. Det kaller vi hekseri, sa Christian mens vi gikk bortover en jordvei i utkanten av Ouidah.
Litt senere innrømmet han likevel at åndemakta kunne være farlig.
– Her i Benin, hvis du ligger med en annen manns kone, kan du dø, sa han og forklarte om hemmelige heksemenn som tar oppdraget hvis du ønsker å skade noen.
– Hvis de er hemmelige, hvordan finner man dem, da?
– Vi som bor her, vet. Vi vet at den mannen er no good. Hvis jeg ser ham langs veien, lar jeg ham ikke se ansiktet mitt. Jeg gjemmer hjertet mitt for ham, svarte han.
En ekte voodoodukke: Forspillet
Grunnen til at vi hadde hyret Christian, var likevel at han kunne skaffe oss voodoodukker. Det betød at dagene før festivalen ble tilbragt i besynderlige seremonier som jeg fortsatt ikke aner hvorvidt var relevante for dukkene.
Vi så Hounongam Zanzan-Zinho Kledjé tenne sigaretter for et helt galleri av voodoodukker før han skar strupen på en kylling i tempelet for Gambada, guddommen for fart og ønsker som haster.
Hounon Agbon Huedoye tok oss med på gudeofring midt i skogen: Vi la oss på kne med hodet mot bakken og ba, mens han helte kolanøtter, gulbrus, dry gin og palmesprit over helligdommene i en murinnhegning.
Igjen hos Zanzan-Zinho Kledjé så vi en nattlig dans til Gambada utarte i transer ute på jordveien.
Voodoodukka: Seremonien
Seremonien i skjulet bak huset til Mattre Bacchus, derimot, vet jeg hvorfor vi så. Det var han vi hadde betalt rundt 1250 kroner hver for å lage en voodoodukke.
Kontoret der vi inngikk avtalen, var viet Sankt Salomon og hadde bilder av både Kaba i Mekka og Kristus på veggen. Det sistnevnte hadde påskriften «Satan is in trouble. With Jesus victory is sure».
Hjemme hos Mattre var stua pyntet med alt fra Maria og Jesus til Hello Kitty. Alt så tilforlatelig vanlig ut, velstående til Afrika å være. Radioen sto på. Kona ryddet. En datter på seks-syv år løp smilende gjennom stua.
Så kom Mattre Bacchus. Han hadde en gås i venstre hånd og en due i høyre. Musestille satt vi og så ham veive fuglene ni ganger rundt hodet, motsols – mot naturen. Først gåsa. Deretter dua. Voodoopresten holdt fuglene foran pannene våre og ba oss tenke våre ønsker.
Deretter ledet han oss inn i kapellet på baksida. Det kan toppen ha vært tre kvadratmeter stort, og så varmt og fuktig at selv murveggene lot til å svette.
Langs veggen sto guden Dan, en tallerken med kolanøtter, en flaske sprit og et par andre helligdommer. Mattre stilte statuene opp foran guden. Våre statuer. Assistenten Denis Ahouanab Asso plasserte en salamander i hvert hjørne.
Så fant de fram fuglene. Denis holdt dua etter vingene; gåsa lå på gulvet med vingen klemt under prestens fot. De tente en flamme som blusset opp langs veggen. Presten åpnet en Sprite-flaske med tennene. Mens han holdt fuglene, helte Denis brus. Over gudene, dukkene, skåla med nøtter, salamanderne…
Fire kauriskjell ble kastet utover gulvet. En gang, to ganger, tre ganger. Så løftet assistenten gåsa. Vi fikk hvert vårt shotglass med Sprite å drikke før han løftet salamanderen og førte den motsols over hodene våre. Så skar de fuglene en etter en. Varmt blod rant over offerstedet. Over nøttene, dukkene, skulpturene.
En voodoofestival
Neste dag var dukkene klare. Vi fikk dem om formiddagen, før vi gikk for å se Den nasjonale voodoodagen. Den føltes som ingenting i forhold. Som spill for turistene. Som teater. Men jeg ville ikke ha satt penger på det. Det er ikke verdt risikoen.
For i Benin vet du aldri hvilke krefter som skjuler seg.
Ønsker du å lese om litt annerledes reiser? Lik Det vonde liv på Facebook!
