REISE TIL: KIBERA, NAIROBI, KENYA

Første gang jeg skulle til Kibera, måtte jeg snu allerede i utkanten. Det var for farlig for en hvit mann å gå inn, fikk jeg beskjed om. En bande menn med skytevåpen var på tokt. Et politihelikopter sirklet over bølgeblikktakene. Det ville ikke gi meg noen beskyttelse på bakken. Jeg skulle egentlig bli med den svenske organisasjonen Peepoople for å se prosjektet deres, men de nektet.

– Det er ikke sikkert at du vil bli skadet. Men du vil bli robbet, sa de.

Fem dager senere var «svenskene» klare. To uniformerte politimenn med hver sin automatpistol eskorterte oss rundt. Jeg hadde selv betalt dem: 1000 shilling (70 kroner) til hver for et par timers vakthold – ekstrainntekter er kjærkomne for underbetalte kenyanske tjenestemenn.

Stemningen var trykket. Prosjektlederen var synlig stresset. Aller helst ville han ha meg inne i bilen, i baksetet så folk i gata ikke så meg; de ville ikke gi strøkets dårlige frø tid til å planlegge noe. Selve intervjuet gjorde vi på kontoret hans, i et inngjerdet område av Kibera der en rekke hjelpeorganisasjoner holder til.

Urbaniseringens pris

Klokka to dro jeg derfra. I bil. Til kafeen Java Coffee House. Der ble jeg møtt av 22 år gamle Winnie.

Sammen med henne skulle jeg inn i Kibera igjen. Som turist.

Slummen er en av det 21. århundres mest sentrale bestanddeler, i hvert fall i den tredje verden. De er landsby og storby i ett. Fortid og fremtid. De er åsteder for nød og nyskapning, bråk og håp. Fulle av sosial uro og innovasjon. De dukker opp i nyhetssendingene på en måte landsbyene med jordhytter aldri mer vil gjøre. (med mindre USAs president har aner der.)

De er Verden 2016. Og helt annerledes enn noe vi har her hjemme.

Samtidig er de fryktinngytende. De er ikke steder en turist bør rote seg inn i uten videre.

Derfor fins det guidede turer. I favelaene i Rio, i Sør-Afrikas townships, i India, Mexico – og i Kibera-slummen i Kenyas hovedstad. Slumturisme er omstridt og kan på sitt verste sikkert være ekkel kikkerkultur, men har generelt også mange positive effekter på samfunnene. (Les mer om temaet her).

Og heldigvis: Turen til Kibera Slum Tours føltes ikke som utnytting.

Slumtur i Kibera

Selskapet har gitt guidede turer i Kibera siden 2008. «The friendliest slum», kaller de den. Den vennligste slummen. Kontrasten er skarp til inntrykket mitt forrige Kibera-vertskap ga.

– Jeg mener at Kibera er trygt for alle så lenge de er der sammen med en som er derfra og som folk kjenner, sa Fredrick «Freddy» Otieno Omondi, en av de to som startet firmaet.

Hvis Gud ønsker meg godt

Winnie Shakwa ble født i Kibera og hadde bodd der siden. Derfor virket hun overhodet ikke nervøs idet hun ledet meg tilbake mot fattigdommen.

– Vil du bli boende her? spurte jeg mens vi spaserte i utkanten av Toi Market, i grensen mellom brakkebyens uorden og strøket med ordnede gater og innlagt vann i husene.

– Nei. Ikke hvis Gud ønsker meg godt. Men du må akseptere det livet du får, svarte hun.

Vi gikk på en asfaltvei. Midt i veien. Fortauene tilhørte selgerne, og vi møtte ingen biler uansett. Jeg grunnet på svaret hennes, og på utgangspunktet jeg er blitt tildelt i livet. Ingen av oss sa noe på en stund.

Kan man ta bilder i slummen?

Ikke før vi hadde svingt rett høyre, inn i en tunnel av varer. Her var markedet på sitt tetteste. Belter og børster, bukser og briller, sko og skjerf, kjoler og skjorter på alle kanter av oss, i en eksplosjon av farger.

Jeg spurte om jeg kunne ta et bilde. Turistene må spørre om det hos Kibera Tours. Det har med sikkerhet å gjøre. Turistene er jo helt ubeskyttet. Winnie hadde attpåtil på seg en knallgul t-skjorte med påskriften «Kibera 2 us» i tilfelle noen ikke skulle ha skjønt at hvithuden var turist.

Derfor måtte vi være forsiktige. Ikke provosere noen ved å tvinge dem inn i et fremmed fotoalbum.

– OK. Men vent til det ikke er noen foran kameraet, svarte hun.

Turistens avlatshandel

Første egentlige stopp var gavebutikken til Pamela Adhiambo. Vi hadde gått ned en bakke og kommet inn i Olympic Village, en av de 13 «landsbyene» i Kibera – hver av dem med sitt eget eldsteråd som styrer.

Pamela fortalte om hvordan hun startet butikken for åtte år siden, og forklarte at den ikke bare var en butikk. Den var knyttet til et prosjekt for HIV- og AIDS-syke. Det var de som lagde håndverksproduktene hun solgte.

– Du trenger ikke kjøpe noe, altså, sa hun idet det var tid for å gå. Jeg kjente lommeboka tungt i samvittigheten. Selvfølgelig skulle jeg handle. Et eller annet, samme hva. Jeg endte opp med en nøkkelring i sjirafform. Den kostet bare 300, men hun slet med veksel på min 1000-lapp.

– Det går bra, sa jeg. Hun takket.

Bruk skikkelige sko

Derfra trasket vi innover i brakkemylderet. Borte var fast veidekke og to etasjes hus. Her var alt bygd på enkleste måte. Veggene var av leire og stokker, eller det byggherren kom over der og da. Takene av bølgeblikk. Gatene var av jord, med søppel, søle og skitt flytende oppå.

Gjørma kan bestå av det meste. Også smittsomme greier. Du skal aldri tråkke på en gjenknytt plastpose i slummen; den kan være et flying toilet, Kiberas svar på nattpotta, knytt igjen og kastet så langt unna som mulig når morgenen kommer.

Moralen er at du bør følge Kibera Tours råd: Ha på skikkelige sko, ikke sandaler, på turen.

Lukten av slum

Fottøyet kunne derimot ikke beskytte mot lukten, den ubestemmelige odøren av søppel, skyllevann, trekull, råtnende mat og ekskrementer som henger overalt. Noen steder var den sterk, andre steder svakere. I løpet av de drøye to timene jeg gikk med Winnie, bygget den seg opp inni meg. Den vokste i svelget. Akk, min sarte, norske friluftsnese!

Enda verre ble det da Winnie tok meg med til Bone Zone, et verksted der de lager smykker av beinrester fra slakteren – med pussemaskiner. Ikke bare bråkte det. Det støvet også. Et hvitt beinpulver fylte lufta som tåke, dunsten av beinmarg fylte nesa.

– Vi drikker to pakker melk om dagen for å svelge ned støvet, fortalte Charles Owigo. Også han kunne berette om et mål langt mer edelt enn profitt. De ville gi strøkets ungdom en sjanse. 30 av dem hadde en jobb i verkstedet.

– Hvis vi kan sysselsette dem, får vi færre banditter. For folk vil ha fine klær, mobiltelefoner… Og hvis de ikke har jobb, hvordan skal de skaffe det da? antydet Charles.

Litt skolepenger fra Norge

Etter en så oppbyggelig tale – mange av de ansatte var visst HIV-positive også – ble jeg ledet inn i smykkeutsalget. Og igjen blir jeg fanget av samvittigheten. Hvordan kunne jeg, med et oljefond i sparegrisen, takke nei? Igjen gikk jeg ut i søla med nye suvenirer i sekken.

Det samme gjentok seg på skolen vi besøkte. Igjen fikk jeg høre om vanskelige tider. Om AIDS-syke, foreldreløse. Jeg ble også fortalt hvordan de tre lærerne ikke bare underviste men også vasket og lagde mat til ungene.

– Til frokost får de grøt. Lunsj får de bare hvis vi har donasjoner fra turister, sa rektor Florence Akinyi Onyange. Selv bidro hun med 1000 shilling i måneden for å holde skolen åpen.

Og der kom boksen frem. Kanskje jeg ville gi litt penger? En liten donasjon? Nok en gang var jeg for rik til å si nei.

Er det greit å se slummen som turist?

Jeg føler meg som en vandrende lommebok. Igjen. Det var ikke første gang jeg har gjort det på turer i den tredje verden.

Men denne gang føltes det greit. Greit å bidra. Greit å se unntakene – geskjeftige gründere og Mor Go’hjerta-er. Severdigheter er jo per definisjon nettopp det: Unntak. Vi tar heisen opp i Eiffeltårnet, ikke en tilfeldig kontorbygning i Paris. Vi flokker til Piazza Navona, ikke Romas parkeringsplasser. Vi ser ruiner og kirker, ikke folks leiligheter. Ei heller slumboere skal være turistattraksjoner. De er mennesker.

Et vanlig hjem

Likevel føltes det godt da Winnie endelig tok meg til et alminnelig Kibera-hjem. Det var huset til Freddy’s mor, eller rettere sagt: Rommet hennes. Det var på maks 15 kvadratmeter, og et forheng delte det på midten. Noen små biter linoleum viste hvordan gulvet en gang var ment å se ut. Mesteparten var uansett dekket av møbler: To sofaer, et bord, en reol og et stort skap, ja til og med en kopimaskin sto under et laken – Freddy hadde fått den til kontorbruk.

– Her bor det åtte personer. Fire sover i senga bak forhenget, tre på madrass på gulvet, og en på sofaen, fortalte Winnie.

– Dette huset er større og bedre enn de fleste her har råd til, opplyste hun videre.

Døra av grov plank sto åpen. Rommet hadde jo ingen vinduer. Og bortsett fra døra fantes kun en naken lyspære i taket til å gi lys.

Fra min sofa så jeg rett ut til jordbakken utenfor. En nabounge krabbet forbi døra. Han brukte en lyspæreeske som lekebil, skøyv den foran seg og lagde brrrrr-lyd med munnen. Jo mindre man har, jo mer må man bruke fantasien.

– Noen turister får sjokk av turene. De har hørt om slummen, lest om den. Men når de ser den med sine egne øyne, blir de helt rørt, sa Winnie.

Selv svelget jeg litt ekstra tungt da gutten forsvant ut av syne. Og takket lettet for at han ikke brukte esken til å leke politihelikopter.

Les også om Gruvene i Potosí, en annen «turistattraksjon» som kan gi samvittighetskvaler.