Kvinnen som sendte barna til skole

REISE TIL: OMODALEN, ETIOPIA

Hvis jeg skulle ha skrevet bok om en av dem jeg har møtt på reise, ville den handle om Hailo Wado.

Ikke fordi hun var høyt utdannet. Ikke fordi hun hadde oppfunnet en maskin som spleiser elektronier eller kartlagt en ukjent type borebiller.

Men fordi hun egenhendig og på eget initiativ hadde penset landsbyens framtid inn i et nytt spor.

Resultatet var det altfor tidlig å spå. Men kanskje ville hennes lille, store handling føre til at hele hamerfolket om noen år vil ha helt nye muligheter og et nytt liv.

Geiter i soloppgang i Sør-Etiopia
Morgenstund har mekring i munn i landsbyen Arana.

Les også mine reisetips i Addis Abeba!

Omodalens skuffelser

Omodalen er en av Etiopias store attraksjoner. Hele 16 ulike stammer lever i området, hver av dem med sitt eget språk, og mange av dem med skikker og klesdrakter som knapt har endret seg siden Pêro da Covilhã som første kjente europeer reiste inn i Etiopia.

Like fullt – og kanskje derfor – hadde hele Omo vært en frustrerende opplevelse helt til jeg møtte Hailo.

Stammefolkene poserte villig vekk. Mursiene med sine leppeplater. Karoene med sin ansiktsmaling. Bodiene med sine store treplater i ørene. (Les mer om de ulike stammene i reportasjen jeg skrev for Magasinet Reiselyst.)

Men hvert bilde ble like sikkert ledsaget av ordene:

– Amst birr!

Fem-birrsedlene (2 kroner) fløy raskt ut av lommeboka. (Jeg hadde vekslet inn en diger bunke av dem i Arba Minch, og det bør du også gjøre hvis du skal reise til Omo.)

Hele verdens birrsedler kunne likevel ikke bygge bro over det kulturelle verdenshavet som skilte oss. Vi hadde ingen interaksjon. Ingen smil eller vennlig latter.

Omodalen føltes som en antropologisk dyrehage. Helt til jeg satte opp telt utenfor innhegningen til Hailo.

Les også om hyenematertradisjonen i Harar øst i Etiopia!

En sorghumsamtale

Stjernehimmel over Omodalen
Natt ved Hailos hytte. Med en sånn stjernehimmel er det bare å slå av hodelykta, legge vekk boka, og bare glane opp.

Hamerlandsbyen Arana var som de fleste Omo-landsbyene vi besøkte. På Google Maps fins den ikke. Ei heller på satelittbildevisningen kan jeg med hånda på hjertet si at «de runde prikkene der er jordhyttene i Arana.

Også velkomsten hadde vært lik. Landsbysjefen hadde gitt oss tillatelse til å sette opp telt i utkanten. Hailo, som var nærmeste nabo, hadde fått en hundrebirrseddel for ubehaget. Like fullt hadde hun sagt «amst birr» hver gang jeg ville ta bilder.

Nå var det mørkt. Melkeveien lå som en hvit bue over himmelen. Flammene fra bålet lyste som striper gjennom glipene i hytta.

Men nå kom hun ut. Hun hadde med sorghumgrøt og en bolle shoforo – varm drikke kokt på kaffebønneskall.

De indre bildene av diaré i nattsvart bush flimret raskt gjennom hodet. Så spiste jeg.

Og Hailo begynte å prate.

okseløp i Omodalen
Hamerfolkets okseløp er et av de mest spektakulære synene i Omodalen. Men du må være heldig for å time det inn. Dette bildet er tatt av Rod Waddington/Flickr.

Hun hadde giftet seg tradisjonelt, etter okseløpet, hvor unge hamermenn går over 15 kastrerte okser innsmurt med skitt som gjør oksehuden glatt. Søstrene og moren til mannen var blitt pisket for å vise sin støtte.

Så hadde han – og de andre okseløperne som nå var blitt menn – fått en fjær i hodet. Da han satte den over Hailo, betød det at han ville gifte seg med henne.

Medgiften hadde vært geiter.

Men selv menn som kan spasere over okserygger, er ikke udødelige.

– Mannen min døde nesten med en gang vi var gift. Så jeg ble giftet bort til broren hans, fortalte hun.

De første på skolen

Hamer-kvinne i Etiopia
Hailo fotografert dagen etter. Fortsatt med solbrillene på.

Hun satt med røde solbriller i mørket. Noen av ungene sov, de største var fortsatt våkne.

– Jeg har fem barn: To døtre og tre gutter. Jeg vil ha fire til, sa Hailo.

Hun hadde sine grunner. Som den første i landsbyen hadde hun sendt sønnene på skole, i Turmi noen kilometer lenger vest i Omodalen. Det betød at de ikke kunne hjelpe til hjemme. Hun måtte passe geitene selv. Det fikk stå sin prøve.

– Alle stammene blir oppfordret til å sende barna på skolen, forklarte hun.

Hun innrømmet at beslutningen ikke hadde vært lett. At de andre i landsbyen hadde kjeftet på henne da hun sendte guttene av gårde. For hvem skulle passe på dyrene nå?

– Jeg sier til dem at jeg kan se etter geitene selv så de kan få en bedre framtid. Og nå har flere familier her fulgt mitt eksempel, sa hun.

Om guttene noen gang ville vende tilbake til Arana, til jordhyttene og bålene, til mørket og stillheten uten strøm, visste hun ikke. Kanskje ville de forbli i byen. I så fall ville Hailo flytte etter.

– Det blir opp til barna hvor jeg bor. Jeg drømmer om barnebarn, og har lyst til å passe på dem. Da må jeg bo der de er. Jeg kjenner ikke byen og er ikke særlig entusiastisk til livet der. Men hvis barnebarna er der…

Resten av setningen ble hengende i nattelufta. Framtida det samme.

I generasjoner hadde hamerfolkets liv vært fastlagt av tradisjonen allerede fra fødselen. Det hadde bestått av geiter og okseløp, og landsbyer som ble flyttet hvis regnet uteble så lenge at de ikke kunne dyrke jorda. Men Hailo hadde tatt sitt valg. Og gitt sønnene deres.

Dagen etter møtte jeg også Gado Buna, som ventet på å bli brud. Hun kan du lese om i Magasinet Reiselyst.

Lik Det vonde liv på Facebook!

6 kommentarer Legg til din

  1. Kirsti sier:

    For en fantastisk beskrivelse av et samfunn som er så annerledes. Utdanning er viktig, men å flytte til byen er vel kanskje ikke nødvendigvis lykken? Man blir slått av hvor stor innflytelse et enkeltmenneske har. Hvor viktig det er med gode forbilder. God 8. mars 😊

    1. Gjermund Glesnes sier:

      Sant nok! Det er slettes ikke sikkert at byen er lykken; Afrikas byer er allerede fulle av fattige. Men historien viser i hvert fall hvor stor innflytelse man kan ha, og hvordan et «lite» valg kan komme til å endre svært mye. God 8. mars!

  2. Utrolig spennnede og fint skildret. Skjønner godt at du skulle villet fortelle hennes historie i bokform – for jeg fikk lyst til å lese mer om henne selv. 🙂

    1. Gjermund Glesnes sier:

      Hehe, det største ankepunktet mot bokdrømmen er kanskje at det ville bety 2 uker med daglig sorghumgrøt og shofofo 😀

  3. Så flott å lese, spesielt fra din hånd. En annen verden og noe som skaper håp for ettertiden. Nydelig historie.

    1. Gjermund Glesnes sier:

      Tusen takk, Mette!

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.