REISE TIL: WADI ARABA, JORDAN

Av bålet var bare noen glør igjen. Knausen nedenfor sletta var blitt svart og utydelig. Kyllingen var spist og teglassene skylt. Suleiman hadde stumpet den siste sigaretten. Alt var klart for natta.

Han hadde lagt ut tepper til meg. To tepper som madrass mot fjellet og en kornsekk og jakke som pute.

Jeg krøp inn under det tykke, skarlagensrøde teppet som hadde vært øverst i salen, og prøvde å finne en stilling mot den ruglete bakken. Det duftet søtlig av eselet det hadde ligget på.

Stikket

Jeg hadde akkurat strukket ut beina i en ny vinkel, den kjentes bedre, færre steinknotter trykket mot kroppen, da det hogg til i ankelen. Beinet skjøt mot meg i refleks, jeg reiste meg.

Hva var det? Jeg kjente på foten, strøyk den, børstet over huden. Det var ingenting der. Bare smerten var virkelig, den brant i hele leggen.

– Er alt OK? spurte Suleiman. – Problemer?

– Jeg tror jeg har blitt stukket.

– Få se.

Han nappet bort teppet som tryllekunstneren trekker duken, og ristet det med strake armer. Så lyste han mot bakken.

Skorpionen

Der så jeg skorpionen. Den så helt fargeløs ut i lyset fra lommelykta. Helt stille, med skorpionhalen som en sigd.

– Gå vekk, kommanderte Suleiman. Jeg trakk meg bakover mens ørkenmannen begynte sin duell. Den første steinen bommet, skorpionen pilte av gårde med ham etter. På neste forsøk traff han. Steinen smalt mot berget og edderkoppdyret, igjen dunket han steinen mot udyret.

Til slutt løftet han skorpionskrotten forsiktig og kastet det ut i natta. Så fortsatte han jakten. Ristet på alle tingene. Løftet forsiktig på alle steiner.

Da han var trygg på at ingen andre gifthaler sto gjemt på vårt lille leirområde, gikk han over til førstehjelp: Han surret et tørkle stramt rundt leggen min, to runder, og knytte til.

– Er du OK? spurte han.

– Ja, svelget jeg. Prøvde å være tapper.

– Ikke drikk vann nå. Drikk te.

Han tente opp bålet igjen, og varmet de siste skvettene i kjelen. Den søte beduinteen var ingen smertestiller, men den ga meg i det minste noe å gjøre.

Hyggelige minner fra Jordan: Les om mine opplevelser i Petra!

Hvor farlig er skorpiongift?

Smerten nede i beinet var fortsatt like intens. Men smerte er én ting, den unngåelige bekymringen noe annet. Skorpioner er – akkurat som slanger – en fremmed trussel for en nordmann. Og det ukjente er ofte ekstra skremmende.

I Malawi hadde jeg riktignok sittet sammen med direktøren på hotellet jeg bodde på, rett etter at han hadde blitt stukket av en skorpion. Han hadde vært bemerkelsesverdig rolig. Men det var Malawi, dette var Jordan. Og selv om jeg da ikke visste at det fins rundt 650 skorpionarter i verden (ifølge Store Medisinske Leksikon, 1750 ifølge Scorpionworlds) visste jeg at det var flere enn én.

– Er det farlig? spurte jeg.

Inni hodet mitt surret det mange tanker, men aller oftest dukket den om hvor vi befant oss: Vi var i en dal like over Wadi Araba, grusørkenen som skiller Jordan og Israel. Oldtidsbyen Petra lå en dagsmarsj mot øst, vi hadde nærmest kløvet ned en ur for å komme hit til lavlandet.

Mobildekning hadde vi ikke hatt siden formiddagen. Og Suleiman hadde lovet meg at Wadi Araba-ørkenen var jomfruelig ørken, langt utenfor både andre turister og sivilisasjon (og dermed leger).

– Nei, svarte han. Men måten han stablet ryggsekken, posene og sadelen som en mur rundt «senga» mi, sa noe annet.

– Hvis du føler deg dårlig, sier du ifra. Hvis jeg går 20 minutter, tror jeg jeg får mobildekning, la han til.

Så la vi oss, søvnløse under stjernehimmelen. Giften jog opp og ned i leggen som elektriske pulser, av og til samlet den seg som en byll klar til å sprekke.

Og spørsmålet mitt surret fortsatt i hodet: Hvor farlig er skorpiongift?

De farligste skorpionene

Nå hadde ikke jeg mobilnett der ute i ørkenen. Hvis jeg hadde hatt det, ville jeg trolig ha googlet fram følgende informasjon:

Alle skorpioner har gift i halen, og på et 20-talls av artene er giften potensielt dødelig. Hvert år tar skorpioner livet av rundt 3250 mennesker, ifølge Planet Deadly.

Selv om flest dødsfall skjer i Mexico, holder den aller giftigste av dem, Leiurus quinquestriatus, til nettopp i Midt-Østen og Nord-Afrika. Og den eneste virksomme behandlingen er ifølge medisinleksikonet antiserum, som må lages spesielt for hver art.

Der ute i Jordans steinete ørken visste jeg ingen av disse tingene. Jeg visste heller ingenting om hva slags skorpion som hadde pirket borti meg med halen.

Det eneste jeg visste, var at smerten svulmet i beinet og at Suleiman virket bekymret. Hadde han ridd av sted etter hjelp, hadde jeg trolig pisset på meg.

For Suleiman kjente ørkenen. Riktignok drev han den enkleste kafeen i hele Petra, men i hjertet var han en ren beduin. Som han sa: «Hvis jeg hadde hatt penger, ville jeg ikke ha bodd i landsbyen med biler, turister og bla-bla-bla. Jeg ville ha bodd i fjellene i telt. Med geiter og kameler og mat på bålet. Beduinlivet. Men jeg har ikke penger. Jeg har 10 unger.»

Smerten dagen etter

Da himmelen igjen lysnet, var jeg fortsatt i live. Kjentmannen kokte te og gravde det nybakte brødet opp fra bålplassen. Da han også hadde ropt inn eselet, fortsatte ferden.

Beinet var ømt. Men det gikk overraskende greit å gå. Bare av og til skylte smertene opp mot låret, omtrent som støt fra et strømgjerde.

Vi drakk te og spiste brød ved en akasie, og utpå ettermiddagen kom vi fram til nattas leirplass. Ingen skorpioner dukket opp. Og neste morgen var beinet som før, bare en erfaring rikere.

PS! Ifølge dette NTNU-dokumentet er det 15 ulike skorpionarter i Jordan. Leiurus quinquestriatus er den aller vanligste.

Lik Det vonde liv på Facebook!