Hansabyen Lüneburg: Tysklands synkende skjønnhet

REISE TIL: LÜNEBURG, TYSKLAND

Det er julemarked i Lüneburg når jeg publiserer dette innlegget. Det var det ikke da vi stoppet over på vei hjem fra pappapermen i Italia.

Da var det bare bleke fingertupper og tidlig mørkt. Men selv om høsten hadde droppet all nåde, var Hansestadt Lüneburg som et postkort:

Det var gotiske trappegavler og smidde værhaner overalt. Det var hushjørner vridde og skakke av alderdom, bilfrie gater og brostein. Ikke et neonskilt var i sikte.

Og etter hvert som vi gikk, oppdaget vi ansikter, mønstre og fyndord som detaljer i fasadene.

Den gamle hansabyen må utvilsomt komme høyt opp på lista over Tysklands fineste middelalderbyer, og det under to timers kjøring sør fra Kiel og Kielferga.

 

Lokket av stadig nye gatehjørner endte vi med å forlenge vandringen i gamlebyen helt til Johanne var nær overtid for grøt og pysj. Da var det greit at byen også er kompakt. Og at overnattinga vår var den beste på hele turen: En hel leilighet, midt i Altstadt.

En rundtur til byens største severdigheter står beskrevet lenger nede.

Lüneburg – hansabyens historie

Når den nordtyske byen har hus skakke som pepperkakehus, har det sine grunner.

Husene luter fordi grunnen under kjellerne er hul. Det skyldes igjen Lüneburgs rike historie. For det som ga rikdom til byen, har i sannhet vist seg å være en undergravende virksomhet, selv om den sida av saken først ble tydelig etter mange års velstand.

 

Vår historiske by lå over en kuppel av salt, som ifølge legenden skal ha blitt oppdaget av en jeger som skjøt et villsvin han så bade i en dam. Da han deretter hang pelsen til tørk, oppdaget han at hvite krystaller kom til syne i den.

I år 956 ble Lüneburger Saline stiftet for å bringe verdiene opp i dagslyset.

Salt var dyrebart. Verdiene gjorde at Lüneburg raskt ble tatt opp som medlem i Hansaforbundet, hvor det ifølge Wikipedia ble en av aller rikeste byene.

En kran ble bygget ved havna langs Ilmenau for å laste saltet over på kogger. Kirkespir skjøt opp som bønnestengler – tårnet i Johanniskirche er helt 105 meter høyt. Og langs hovedgatene ble handelshusene prektigere og prektigere. Saltbyen fikk stapelrett og ble hovedstad for sitt eget lille fyrstedømme.

Krana i Lüneburger Hafen
Den gamle krana i Lüneburger Hafen.

En perfekt tysk middelalderby

Da Hansaforbundet tapte makt utover 1500-tallet, og silda attpåtil uteble utenfor Falsterbo rundt 1560, gikk det raskt heden. Saltmarkedet kollapset. Knapt et nytt hus ble bygd i sentrum. Og Lüneburg falt inn i en tornerosesøvn, selv om arbeiderne i Lüneburger Saline gravde videre frem til 1980, da det ble lagt ned og omgjort til saltmuseum.

Det forklarer at gamlebyen i dag er tilnærmet perfekt bevart.

Rådhusplassen i Hansestadt Lüneburg
Rådhusplassen i Lüneburg. Byens julemarked holdes her.

Knapt nok et nytt hus var i sikte der vi trillet på rundtur etter tips fra turistkontoret ved Lüneburger Rathaus. Deres anbefaling var å følge en rute omtrent som denne for å se byens største severdigheter:

  • Start med rådhuset, som i seg selv er byens mest berømte bygning.
  • Gå deretter til Abtsmühle og Alter Kran i havna.
  • Fortsett til det 39 meter høye Wasserturm for å se utsikten – 40 kilometer utover flatlandet i Lünenburger Heide.
  • Gå innom Johanniskirche på vei til den gamle markedsplassen Am Sande og praktbygget (selv for Lüneburg) Industrie und Handelskammer.
  • Fortsett med den vestre og eldste delen av gamlebyen, vest for gata Neue Sültze.
  • Avslutt med det gamle saltverket som i dag er Deutsches Salzmuseum.
Am Sande i Lüneburg
I middelalderen var Am Sande dekket av sand og ikke brostein, derav navnet.

De skakke husene i Lüneburg

Når jeg hevdet at Lüneburgs Altstadt er så godt som perfekt, er det forresten en sannhet med modifikasjoner.

Da vi trosset novemberkulda for vår sightseeingrunde, kunne vi nemlig tydelig se at over 1000 år med saltutvinning ikke lar seg viske ut. Historien har rett og slett satt spor etter seg i byens topografi – og dermed også på bygningene.

Den vestlige delen av gamlebyen kalles Senkungsgebiet, en 1,8 kvadratkilometer stor del av Tyskland der jordoverflata har seget flere meter ned. «Synkebyen», som begynner rundt hundre meter øst for gata der vår leilighet lå, Auf dem Meere, hviler rett og slett på et stort hulrom(!)

 

Med turistens øyne gjør det gatene enda koseligere, siden husrekkene sjangler som to svirebrødre på vei hjem fra en biergarten – hvert hus later til å ha sin helt personlige oppfatning av begrepet loddrett.

For beboerne er hulrommet mindre hyggelig. 300 målepunkter må til for å overvåke grunnen. Og noen hus har måttet gi tapt, mens andre hus trenger kontinuerlig støtte.

Som turist trenger du imidlertid ikke å bekymre deg. Selv om du kanskje vil være litt ekstra nøye med å sette på håndbrekket når du parkerer bilen. Hvem vet. Kanskje gata du parkerte i, har blitt en bakke når du er ferdig med sightseeingen?

Lik Det vonde liv på Facebook!

Ved St Michaeliskirche i Lüneburg
Utenfor St Michaeliskirche.
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s